NB

By/tettsted Delområde Søk

Bergen / Nygårdshøyden-murbyen

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Beliggenhet

Delområdet Nygårdshøyden – murbyen ligger rett sør for den sentrale bykjernen i Bergen, i skråningen opp mot høyderyggen Nygårdshøyden-Sydneshaugen. Området grenser i nordøst mot delområdene Byparken og 1916-området, i nord mot Nordnes syd, i vest mot Sydnes og i sørvest mot Nygårdshøyden.

Beskrivelse

Historikk

Inntil midten av 1800-tallet lå delområdet utenfor selve byen, og de viktigste aktivitetene her var flere mindre gårdsbruk. I den nordlige delen av området lå en reperbane. Nygårdsalleen ble opparbeidet av kjøpmann Johan Friedrich Fosswinckel rundt 1750 og var et populært promenadestrøk.

1800-tallet

Fra midten av 1800-tallet var Bergen inne i en kraftig vekstperiode, og delområdet ble det største sammenhengende ekspansjonsområdet for bybebyggelsen. Den nye bygningsloven fra 1845 hadde regler for hvordan nye gater skulle anlegges og hvordan husene skulle bygges, og dette fikk stor betydning for utformingen av den nye bydelen. Sukkerhusengen, den nordvestlige delen av området, ble rutenettsregulert i 1855, og Nygårdsgaten ble anlagt som ny hovedvei sørover få år etter. Skritt for skritt ble så resten av området regulert og bygget ut. Underveis endret den dominerende byggemåten seg, fra rene trehus til trehus med murfasade, og til slutt rene murhus – diktert av skjerpede bestemmelser i bygningsloven.

I hovedsak ble området et boligstrøk, men også med innslag av forretninger – særlig ved Nygårdsgaten – og noe industri. Boligene var for det meste leiegårder. I Bergen var dette en ny type boliger, som bl.a. skyldtes at sterk etterspørsel etter boliger skapte et marked for boligspekulasjon.

En del av de mest velstående bygget villaer, dvs. frittliggende hus med hage, med noe avstand til den trange og travle bykjernen. De fleste villaene lå øverst på høyden, der Bergens museums store bygning fra 1865 kan ha virket om en tiltrekningskraft for de mest bemidlede. Senere, i 1880-årene, ble Nygårdsparken anlagt av et privat parkselskap, som også stykket ut tomter med villaklausul i nabolaget til parken. Området var i hovedsak ferdig utbygget ved det store byggekrakket i 1899, som satte en nesten fullstendig stopper for byggevirksomheten.

1900-tallet

De fleste gjenværende tomtene ble utbygget frem mot 1. verdenskrig, også nå stort sett med bolighus, men på Nedre Nygård dessuten en del lettere industri.

I etterkrigstiden fikk etableringen av Universitetet i Bergen stor betydning for strøket. Mye av det ble det båndlagt som ekspansjonsareal for universitetet, og planleggerne så for seg at det meste skulle rives. Enkelte store nybygg ble reist rett, de fleste rett utenfor delområdet, men ellers skjedde mye av universitetsveksten innenfor den eldre bygningsmassen.

Ved Nygårdsgaten ble det revet en del hus på 1970-tallet, bl.a. et helt kvartal i forbindelse med byggingen av Grieghallen. Nygårdstangen var etter hvert et nedslitt strøk, og på 1980-tallet var det planer om storstilt byfornying her. En god del leiegårder ble revet de neste tiårene og erstattet av nye boligbygg. De resterende leiegårdene er nå stort sett rehabilitert.

Karakterisering

Området

Så godt som hele det opprinnelige gatenettet er intakt, og i de fleste deler av området er omtrent hele den opprinnelige bygningsmassen i behold. Som helhet har strøket dermed beholdt karakteren av sent 1800-tall. Samtidig er det variasjoner mellom ulike deler av strøket, både avhengig av den opprinnelige bebyggelsens art, hvor mye av den som er bevart og de nyere byggenes karakter.

Opplevelsen av området er preget av terrenget, som for en stor del er en ganske bratt skråning. Alle tverrgatene løper rett oppover bakken; noen steder måtte man gi opp å lage en sammenhengende gate, og de stanser brått mot en høy forstøtningsmur. De viktigste tverrgatene har en nesten monumental karakter – Vestre Torggate og Christies gate med hhv. Johanneskirken og Bergen Museum som fondmotiv øverst i bakken, og den brede, trebeplantede Strømgaten. Derimot ble den gamle Nygårdsalleens trase beholdt, og Allégaten løper derfor på skrå oppover høyden, med en mindre stigning.

Bebyggelsen

Utfra bebyggelsen kan området deles opp i mindre deler, med noe ulikt preg. Det meste av bebyggelsen i den nordvestlige delen av området, til og med Vestre Torggate, er 3-4 etasjers murleiegårder fra 1880- og 90-årene, med pussede fasader i nyrenessanse. Innimellom er det enkelte bygninger fra begynnelsen av 1900-tallet, i ulike formspråk der både jugendstil og nybarokk er representert. Konsertpaleet og Turnhallen er to viktige offentlige byggverk, begge tegnet av Egill Reimers rundt 1. verdenskrig. Det eneste større moderne innslaget her er kinosenteret Magnus Barfot.

Området langs Olav Kyrres gate og Christies gate er også preget av 1800-tallet, men har en mer landet karakter. Forretningsgårder langs Nygårdsgaten, flere offentlige bygg – bl.a. St. Paul katolske kirke, Bergens arbeiderforenings forsamlingssal fra 1860 (senere bl.a. kino, nå sterkt ombygd), og U. Pihls skole.

Oppover i høyden ligger en gruppe murvillaer i ulike stilarter – bl.a. nygotikk, fransk og italiensk nyrenessanse. Kvartalene på begge sider av Strømgaten er bygget ut i 1870-80-årene, for det meste med 2-3 etasjes hus i en særegen konstruksjon der selve bygningskroppen er laftet, men hvor huset har murfasade mot gaten. Denne typen henger sammen med murtvangsbestemmelser i bygningsloven. Fasadene er stort sett relativt enkelt dekorert i senklassisisme/nyrenessanse, men her er også nygotikk i ulike varianter.

Øverst mot Nygårdsparken ligger det fornemme eneboliger i rekke, med forhager, og i rikt utformet nyrenessanse eller nygotikk. Sammen med den buktende Parkveien og selve parken ble det her skapt et svært malerisk bybilde. En lovendring i 1883 gjorde slutt på trehusene med murfasade, og etter det ble det stort sett bygget hus der alle yttervegger var av mur (de såkalte skorsteinshusene).

Sørøstre del av området preges av slike 3-4 etasjers murleiegårder. På Nedre Nygård dominerer en enkel nyrenessanse – dette var arbeiderboliger som følgelig ble enkelt dekorert. Nær halvparten av leiegårdene her er skiftet ut, stort sett i 1990-årene, med nybygg som i noe varierende grad er søkt tilpasset den eldre leiegårdsbebyggelsen i gesimshøyde og formspråk. Oppover i lien er det derimot lite som er revet. Dette var et middel- og overklassestrøk, og leiegårdene her er derfor rikere arkitektonisk utformet, ofte med balkonger, karnapper og mer variert fasadedekor. I noen gater er det små forhager, mens andre ble gjort til gatetun på 1980-tallet og utstyrt med trær, benker etc.

Nasjonal interesse

Delområdet Nygårdshøyden – murbyen har nasjonal interesse fordi det er en velbevart bydel fra slutten av 1800-tallet. Den er et godt eksempel på datidens byplan- og arkitekturidealer, dominert av rutenettplanlegging og historismens mange ny-stiler – med nyrenessansen som den klart dominerende. Samtidig har området en egenart som henger sammen med hvordan idealtypene møter lokale forhold: gatenettet er tilpasset det bratte terrenget, mens leiegårdsbebyggelsen både er påvirket av nye bolig- og arkitekturidealer, samtidig som den viderefører mange trekk fra den eldre bergenske byggeskikken. Dette gjelder i særlig grad husene med murfasade utenpå en laftet bygningskjerne, en bygningstype som kun finnes noen få andre steder i landet, og ingen steder i så stort antall. Overgangen fra tre- til murarkitektur, et viktig emne i norsk urban arkitektur på 1800-tallet og frem til Ålesundsbrannen i 1904, illustreres her mer direkte enn de fleste andre steder.

Strøket er også interessant, fordi det så tydelig viser den sosiale lagdelingen av samfunnet: fra arbeiderstrøkene nederst på Nygårdstangen, via middelklassens områder lenger opp i lien til høyborgerskapet oppe på høyden. Leiegården var felles som boligtype for alle disse gruppene, men leilighetsstørrelse og graden av utsmykking markerte den sosiale posisjonen. Villaen med hage var derimot forbeholdt de øverste sosiale lag. Begge disse boligtypene er karakteristiske for byene på slutten av 1800-tallet.