Beliggenhet
Vøyenvollen ligger nord for sentrum, litt vest for Akerselva og rett nord for Ring 2 (Griffenfeldts gate). Den ligger ut på pynten mot Iladalen og mot Akerselva.
Vøyenvollen grenser i sør mot Griffenfeldts gate, i øst mot Maridalsveien og trehusbebyggelsen langs denne, i nord mot Gustav Jensens gate og i vest mot Fernanda Nissens gate.
Beskrivelse
Fenomenet med byløkker er ikke unikt for Oslo. Fram til industrialiseringen i Norge fra omtrent midten av 1800-tallet, hadde store deler av bybefolkningen en kombinert natural- og pengehusholdning. Nesten alle hadde husdyr, og de dyrket selv mesteparten av den maten de spiste. Det betød at bybefolkningen var avhengig av dyrkbar jord ikke langt fra bebyggelsen inn i byen.
Spesielt for Oslo er at byen flyttes etter brannen i 1624 fra det som i dag kalles Middelalderbyen til den nye Kvadraturen rett nord for Akershus festning. Før brannen og flyttingen lå byens ”takmark” like i nærheten av byen. Den vestvendte Ekebergskrenten hadde i lang tid blitt brukt til beite for byens husdyr. Da byen ble flyttet, fikk Akershus festning den gamle bymarka som erstatning for det området festningen overdro til byen, Kvadraturområdet. Den tidligere bymarka ble slottsmark for festningen. Den ble beitemark for dyrene på slottet, eller brukt til åker og eng.
Beboerne i den nye byen hadde også husdyr; naturalhusholdning var en nødvendighet. Handelen med omlandet og fjerne distrikter var så liten at borgerne måtte ha husdyr og hager for å skaffe mat til familien og dyrene sine. Borgerne ba derfor kongen om å få tildelt ei ny bymark i nærheten av Kvadraturen.
Den nye bymarka 1629
Ved kongebrev i 1629 ble borgerne i Christiania tildelt i alt omkring 4500 mål, som bymark. Hele den nye bymarka lå vest for Akerselva. Den grenset i vest til gårdene Frogner, Frøen og Blindern, i nord til gårdene Ullevål, Lindern og Bjølsen og i øst til Akerselva unntatt mellom Grünerbrua og Beyerbrua, hvor grensa gikk langs Maridalsveien.
Bymarka ble raskt todelt, én del som åpen allmenning for alle og et privat område med løkker. Hver av bygårdene fikk en part. Dette førte raskt til misnøye fordi de mest prominente la under seg de beste løkkene.
Bymarka var i utgangspunktet et beite- og dyrkingsområde for byborgerne. På grunn av brannfaren i byen ble det allerede i 1638 forbud mot høy- og kornlager i byen. Låveforbudet gjaldt ikke i Bymarka, og løkkeeierne bygde derfor høy- og kornlåver her. Borgerne kjørte høyet inn til byen etter hvert som de trengte det. De kunne også kjøre høyet inn i ”byens lader” på Hammersborg, rett utenfor bygrensen.
Det er uklart om det opprinnelig var forbud mot å bygge våningshus på løkkene. En del borgere ønsket om sommeren å flytte ut fra den fra den tette og stinkende byen og i stedet bo på landet. De satte en ark med et par oppholdsrom på tvers oppå den lovlig oppførte låven. I første etasje kunne det bo en husmannsfamilie som passet på eiendommen.
Bortsett fra i forstedene, bodde det på 1600-tallet ikke mange mennesker i Bymarken. Unntaket var noen husmenn og tjenestefolk som passet på løkkebygningene.
Boligbebyggelse i bymarka
Først ut på 1700-tallet kom det permanent helårs boligbebyggelse i Bymarken. Tidlig 1700-tall var en tid preget av økonomisk framgang og begeistring for naturen. Mange av løkkenavnene viser denne naturromantikken: Frydendal, Frydenlund, Frihedssæde, Rolighed, Sommerro, Midtsommer, Nøisomhed og Bellevue. Antall løkker med bolighus økte utover århundre, og skattemantallet for 1742 viser at 33 borgere hadde hus på sin løkke.
Etter hvert som byen vokste, ble flere og flere løkkeeiendommer bebygd. Bare noen få løkkebygninger er bevart. Imidlertid er navnet på mange tidligere løkker fortsatt i bruk, nå som stedsnavn i byen.
Vøyenvollen
Vøyenvollen ble utskilt som egen løkke i 1683 da magistraten bevilget rådmann Johan Petersen Bergman ”et stykke eng paa byens mark” som belønning for særlige tjenester han hadde gjort byen. Den ligger på et stykke av gården Vøyens gamle grunn og omfattet 48 mål dyrkbar jord. Vøyenvollen var ut fra areal en av de større løkkeeiendommene.
På 1700-tallet gikk løkka gjennom en rekke eierskifter. Ved eierskifte i 1708 nevnes tre høylåver, et fehus, to fiskedammer og to ”hosliggende leievaaninger”. Kjøpmann Cornich bygde rundt 1710 en toetasjes hovedbygning som er en del av dagens hovedhus. Dagens tun fikk sin form på slutten av 1700-tallet.
I 1829 ble gården solgt til brennerimester Gabriel J. Udnæs, og med ham innledes en ny tid på Vøienvolden. Stedet ble et samlingssted for haugianere. I 1917 ble hovedhuset tegnet om av arkitekt Magnus Paulsson. Et tilbygg i hagen ble revet, og en sidefløy med kjøkken og pikeværelse ga huset det preg det har i dag.
Vøyenvollen med hovedbygning, bryggerhus, låve, stabbur, potetkjeller og «smie» ble fredet i 1941. Fabrikkeier Sverre Udnæs og fru Ingrid testamenterte eiendommen og en del av innboet til Fortidsminneforeningen, som overtok i 1954. Betydelig restaurering ble foretatt, og anlegget åpnet for publikum fra 1960.
Nasjonal interesse
Vøyenvollen er et eksempel og en representant for de mange løkkeanleggene som ble oppført i Bymarken. Stedet er unikt. Det er den eneste av de mange løkkene i Oslo hvor hele løkkeanlegget er bevart. I tillegg er eiendommen en av de eldre løkkeeiendommene. Den ble skilt ut som egen eiendom allerede på 1600-tallet.
Løkkeanlegget har stor kulturhistorisk verdi både byhistorisk og bygningshistorisk. Anlegget er fremdeles lett lesbart og enkelt å forstå. Det ligger godt synlig og er fortsatt omgitt av et hageanlegg. Bygningsmassen er delvis original, men særlig hovedhuset ble en del endret i forbindelse med Paulssons ombygginger. Anlegget er fredet.
Egenskaper
Fylke
Oslo
Kommune
Oslo
By
Oslo
Utbyggingsperiode
1683
-
1917
Hovedgruppe
Primær, Religion / tradisjon / hendelse
Funksjon
Religion / kirke, Landbruk
Topografi
Kupert
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Grønnstruktur
Park
Gate-/veistruktur
Utflytende
Bebyggelsesstruktur
Åpne kvartaler
Materiale/teknologi
Tre
Arkitektur/stilperiode
C. Barokk, E. Empire