Beliggenhet
Rett sørvest for Slottet langs Henrik Ibsensgate/Bygdøy allé.
Delområdet avgrenses av Løkkeveien i øst, av Colbjørnsensgate/Meltzers gate i nord og Niels Juels gate/Colbjørnsens gate, området bak Haxthausens gate, Vestheimgata, Gabels gate i vest. I sør favner delområdet om noe bebyggelse mellom Mogen Thorsens gate og Bygdøy Allé, og avgrenses av Bygdøy Allé, Solli Plass, Sommerogata, Henrik Ibsensgate.
Delområdet grenser til NB!-delområde Gyldenløvsgate, Uranienborg, Briskeby, Holteløkken og Bak Slottet i nord. Hovedstadsaksen og Ruseløkka i øst.
Beskrivelse
Det ble i 1716 bevilget 11 mål til en løkke ved Drammensveien av Borgermester Niels Roll til Kjøpmann Hans Andersen Holm, som kalte løkken Sollied. Løkken ble videresolgt en rekke ganger. Det engelske kvarter ble bygget her i 1882-86 av ark Paul Due og Bernhard Steckmest. Navnet kom fra leilighetene med rom i to etasjer etter engelsk mønster. Boligkomplekset bestod av en lang toetasjers bygning med en treetasjers gård på hver side. Fransk nyrenessanse med høye tak- og kuppelformer. Bygningen ble revet i 1964 og 65. Komplekset ble veldig populært og Drammensveien ble et attraktivt promenadestrøk. Torget fikk derfor navnet Lapsetorget, Solli Plass.
Bygdøy Allé er et av de mest representative eksempler på byggevirksomheten i ”jobbetiden” på 1890 årene. Store deler av bebyggelsen i denne alleen ble anlagt i denne perioden, mye i regi av advokat Ludvig Meyer som selv bodde i nr. 11. I 1898-99 kom 24, fire-etasjers leiegårder. Bygdøy Allé hadde originalt en ridevei anlagt på siden men denne ble fjernet i 1930-årene. Bygdøy Allé var tiltenkt dobbelt av dagens bredde, inspirert av parisiske avenyer.
Den sydvendte bygningsrekken mellom Solli plass og Skovveien har blitt kalt Pariserkvartalet. Her ble det ikke laget vanlige bakgårdsportene mot Bygdøy allé og adskilte bakgårder. Det ble derimot anlagt en felles adkomstvei eller servicegate fra Frognerveien på baksiden av alle gårdene. Kastanjetrær langs alleen. Navnet Bygdøy allé er fra 1891.
Området ble det første leiegårdsområdet i Oslo vest på slutten av 1880 årene. Det ble bygget flere hundre leiegårder frem til krakket i 1899. Murgårds-byveksten foregikk i rykk og napp. Den hadde et klart konjunkturmønster som hovedsakelig ble bestemt av lånemarkedet. Småleilighetsmarkedet ble i økende grad lokalisert til østkanten. Middelklassebygårder fylte i første omgang hele sentrumsranden vest for Akerskammen, og deretter spredte seg i vifteform nord- og vestover.
Leiegårdsbebyggelsen i form av murgårder på tre til fem etasjer var først og fremst et storbyfenomen. Bare de tre største norske byene, Bergen, Trondheim og Oslo hadde ved hundreårsskiftet vesentlige innslag av murgårder. Men bare hovedstaden var virkelig preget av slike hus. Leiegårdsreisningen i Kristiania er også historien om hovedstadens ferd mot storbystatus. Radene av murgårder ga datidens innbyggere følelsen av at Europa hadde nådd Norge. De berlinske ”Mietskasernen” ga den sterkeste impulsen til bygårdene, men bygningstypen var også vanlig i andre tyske byer, dessuten i skotske, amerikanske og skandinaviske storbyer. Budbringerne var norske eller tyske arkitekter utdannet i bl.a. Tyskland. Utseende til størsteparten av hovedstadens leiegårder skyldtes likevel ikke bevisst utforming fra arkitektenes side, men bygningsmestrenes etteraping av utenlandske forbilder.
Denne etterapingen kom blant annet gjennom etterligninger av tyske plansjeverk og import av sjablonger til fasadene. Gårdene er bygget opp med bærende yttervegger tegl, fuget med kalkmørtel og som regel pusset med kalkpuss. Leiegårdens fasader skulle gjøre best mulig inntrykk på leietakerne. Husets murstamme ble derfor utnyttet som underlag for en fasadearkitektur i murpuss og gips. Gipselementene ble masseprodusert og montert på fasadene. Ettersom de brytes ned av vær og vind måtte elementene plasseres på steder i ly på fasaden.
Tendensen over tiårene gikk mot mer utsmykkede fasader. Viktigste inspirasjon var barokken, men elementer fra mange stilarter ble gjerne blandet sammen. Jo lenger vest man kom i byen, desto mer forseggjort var fasaden. Det er imidlertid flere eksempler på godt utsmykkede gårder blant annet på Grünerløkka. Mange østkantgårder hadde også vakre støpejerns-gelendre og fargede glassruter i oppgangen.
Byggetomtens størrelse og inndeling var avgjørende for bygge-entreprenørens valg av type og planløsning både for gården som helhet, og den enkelte leilighet. I noen områder oppstilte tomteselgerne servitutter for å sikre eller hindre at området ble fylt av bestemte typer hus, virksomheter eller folk. De mest typiske servituttene finnes i villastrøket bak og vest for Slottet, men også nordre del av Grünerløkka er oppført etter servitutter, og en kvartals- og tomteinndeling som skulle hindre henholdsvis sjenerende virksomheter og bakgårdsbebyggelse.
Murgårdenes teglfasade var gjennomgående pusset. Delvis var årsaken at mursteinen var dårlig brent og tålte ikke å stå eksponert. En annen årsak var at puss- og stukk-utførelsen, i motsetning til rene teglfasader, en helt annen mulighet til arkitektonisk artikulering og detaljering i det formvokabular som ble forbundet med tilegnet kultur og dannelse. Upussede fasader ble forbundet med fabrikker, arbeiderboliger, allmueskoler, kirker og andre anstalter.
Delområdet er et tidligere grenseområde som først har vært viktig løkkeområde, så har fått villaområder med servitutter, deretter som et leiegårdsområde, og så som byutviklingsområde med bykjerne som utvides og offentlige funksjoner som sprenger seg vestover, eksemplifisert med Lysverkene. Oslo Lysverker var en kommunal bedrift som sørget for produksjon, overføring, salg og fordeling av elektrisk kraft og fjernvarme. Bedriften hadde monopol på leveranser til Oslo.
Bygdøy allé har aldri hatt forhager, og var en utpreget boliggate. Forretninger kom til fra 1900 tallet og gateløpet til Bygdøy allé ble et sammensatt strøk med bolig og forretning, og har et helt spesielt renommé som byens fremste by-allé.
Herskapsvillaene i Henrik Ibsensgate 19 og 21 markerer en gradvis overgang fra frittliggende villaer til herskapelige etasjeleiligheter. Henrik Ibsensgate 19, oppført i 1867, Arkitekt Thøger Binneballe, huser i dag Nobelinstituttet. Fasadene ble endret og ombygget til Nobelinstituttet i 1904. Arkitekt Carl og Jørgen Berner. Drammensveien 21, oppført 1867, Arkitekt Thøger Binneballe, ble ervervet av forsikringsselskapet Norske Liv i 1910.
Noen av veiene i området får et fornemt utseende, som Skovveien og deler av Niels Juelsgate. Her kommer forhager, trær plantes og bredden i gatene blir litt større.
Delområdet preges av en kaotisk byplan, der gamle og nye veier møtes og kolliderer. Det historiske veinettet får et overlegg av en regulert gatestruktur. De eldre veiene, som for eksempel Frognerveien og Skovveien kan sees på kart helt tilbake til 1700-tallet. Skovveien og Bygdøy allé og deler av Niels Juelsgate er utpreget herskapelige.
Nasjonal interesse
Unik og synlig tidsdybde representerer urbaniseringsprosesser som er spesielle i norsk sammenheng. Bygningsmassen i området er homogen og ubrutt. Området preges ikke av de store byplangrepene og er selvgrodd.
Binder sammen Oslo sentrum med boligområdene på Oslo Vest. Ledd i den kontinuerlige murbebyggelsen som preger Oslo.
Delområdet viser at de sosiale strukturene i Christiania ikke er så segregert som man tror. Mer beskjedne gårder blir stående nesten rett ved siden av praktgårder. Områder fungerer som en viktig megler mellom andre tydeligere områder. Delområdets funksjon er viktig for å binde sammen murbyen. Denne helheten er viktig for at ikke murbyen skal fremstå som små adskilte øyer.
Egenskaper
Fylke
Oslo
Kommune
Oslo
By
Oslo
Utbyggingsperiode
1850
-
1900
Hovedgruppe
Ikke næringstilknyttet / privat
Funksjon
Bolig, bosetning
Topografi
Flat
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Grønnstruktur
Inntil park
Gate-/veistruktur
Irregulære kvartaler
Bebyggelsesstruktur
Lukkede kvartaler
Materiale/teknologi
Murstein
Arkitektur/stilperiode
G. Historisme