Beliggenhet
Området avgrenses i nord av Stortingsgata, i øst av Rosenkrantz gate, og i øst av området bak Vestbaneplassen og Roald Amundsensgate – Klingenberggata.
Delområdet underordnes i to deler, med rådhusreguleringen og Rådhuskaia.
Beskrivelse
Hieronymus Heyerdahls lanserte første forslag til rådhus i 1915. Der ble det lagt vekt på at Kristiania hadde Norges viktigste havn, og var landets ledende sjøfartsby. Derfor skulle rådhuset legges ved havnen i Piperviken, med fasade ut mot havet. Heyerdahl ba i 1914 reguleringssjef Hjalmar Torp om å utarbeide en reguleringsplan, og Torp lot arkitekt Oscar Hoff ta arbeidet. Etter forslaget ble fremført for formannskapet, ble det dannet en Rådhuskomité og et rådhusfond. Rådhuskomiteen gikk inn for å avholde en idékonkurranse.
Idékonkurransen om Kristiania Rådhus ble avhold i to runder. Første runde var åpen for alle norske arkitekter. De seks beste ble invitert til runde to, utkastkonkurransen. 44 bidrag kom inn til den første konkurransen. Oppgaven til konkurransedeltakerne var blant annet å regulere en ny, sentral bydel, innpasse rådhuset i området, og utforme en av byens viktigste bygninger.
Den 30.oktober 1919 ble Arneberg og Poulsson ansatt som rådhusarkitekter basert på sitt vinnerprosjekt.
Det ble gjort stadige endringer på rådhusprosjektet. Samtidig var det i perioden fra 1914 til 1931 stor utvikling innen arkitektur. Den byplanmessige løsningen med halvsirkelformet plass mot nord, og en bred utsiktsgate og åpen plass mot vest, kan spores tilbake til konkurranseprosjektet i 1918 og kun gitt små endringer.
Arneberg og Poulsson selv regnet med at de utarbeidet åtte ulike rådhusprosjekter. De to første tilhører arkitektkonkurransens to runder i 1916 og 1918. Så følger en skyskraper fra 1918, og variant i 1923. Flere bearbeidelser kommer, med blant annet en middelaldersk fasade. Det endelige prosjektet fremlegges i desember 1930.
Rundt 1930 var funksjonalismen en stor påvirkning på norske arkitekter, og Rådhuset ble påvirket av den store omleggingen som fant sted innenfor arkitekturen. Et byggverk som skulle fungere som et symbol for byen, måtte også peke mot fremtiden.
Rådhuskaia ble utviklet som byens representative havn med Honnørbrygga. Det ble også bygget utstikkere for lokaltrafikk med blant annet de såkalte pappabåtene som gikk til feriestedene utover i Oslofjorden. Rådhuskaia har bevart strukturen med utstikkere og kaifronter i granitt. Området inneholder også havnens eldste, bevarte treutstikker. Ved siden av Nesoddbåtene som viderefører tradisjonen med lokaltrafikk, ligger fiskebåtene og selger fisk og reker direkte til kundene.
Sjeldenheten av slike miljøer i det nåværende sentrum av Oslo og den sentrale beliggenheten gjør at opplevelsesverdien knyttet til det intakte havnemiljøet er høy.
Nasjonal interesse
Allerede gjennom den tidligere Kgl.res. av 20.11.92 for kommuneplan for Oslo, ble det signalisert statlige kulturminneinteresser, bl.a. slik: "Det er knyttet store nasjonale kultur-minneinteresser til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. I sentrum gjelder dette særlig områdene rundt (…) Rådhuset, Akershus festning, (…). Utviklingen i disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem.»
Rådhusarkitektene la vekt på en strukturelt sammenhengende design for bygninger som omga Rådhuset, især de fasader som ble liggende langs Roald Amundsens gate, borggården og mot sjøen. Oppryddingen i fasaden har i tillegg til en vellykket restaurering gitt tilbake en verdig fasade, ikke bare for entréen til Rådhuset, men også mot det store offentlige rom som henvender seg mot Universitetsgaten, Nationaltheatret og ”Spikersuppa”.
Oslo rådhus ivaretar med sin arkitektoniske form og plassering et komplekst hensyn til den offentlige representasjon i hovedstadens bybilde. Først og fremst henvender ”byens storstue” seg mot sjøen, og landet som sjøfartsnasjon med honørbryggen. Det visuelle inntrykk som Rådhuset søker å skape fra sjøsiden måtte etter rådhusarkitektenes oppfatning harmoniseres med bebygde omgivelser slik at de ble sikret en underordnende rolle. Dette gjaldt først og fremst materialbruk av tegl og høyder som ikke oversteg ”festbygningen”. Dette særtrekk markerer seg i rådhuskvartalene på østsiden, borggården og fasaden mot Kronprinsesse Märthas plass. Bebyggelsen ble dermed gitt et sammenhengende og ensartet høydeforhold.
Selv om grepet om materialbruken endret seg i Roald Amundsens gate, ble fasadene på begge sider utformet med en monumental portalfunksjon (Høyres Hus i Stortingsgaten 20 Roald Amundsens gate 6). Høyres hus ble formet som en hjørnegård hvor de arkitektoniske og materialmessige virkemidler korresponderte med det motsatte hjørnebygg i Stortingsgaten 18, også mht. den karakteristiske tårndannelsen for hvert av hjørnene.
Som følge av arbeidet med Vika-reguleringen 1930-60 ble materialkravet og utforming ytterligere endret mot Klingenberggaten og i enda større grad mot Olav Vs gate. Likevel ble det fulgt et strengt regime over hva som ble tillatt som høyder, stadig med et konsekvent hensyn til Oslo rådhus. Dette er blant annet tilfellet med Thiis-gården som er det mest tydeliggjorte signalbygg i Vika opp mot Haakon VIIs gate og Kongetrappen.
Egenskaper
Fylke
Oslo
Kommune
Oslo
By
Oslo
Utbyggingsperiode
1872
-
1975
Hovedgruppe
Tertiær, Organisert / offentlig virksomhet
Funksjon
Offentlig forvaltning, Ferdsel / jernbane, Ferdsel / kysttrafikk, Handel
Topografi
Flat
Vekstmønster
Planlagt
Grønnstruktur
Inntil park
Gate-/veistruktur
Irregulære kvartaler
Bebyggelsesstruktur
Lukkede kvartaler
Materiale/teknologi
Murstein, Glass, Betong
Arkitektur/stilperiode
L. Modernisme, K. Funksjonalisme