Beliggenhet
Kvadraturen ligger i området innenfor og nord for Akershus festning. I Nord har Kvadraturen historisk være avgrenset av Grensen.
Beskrivelse
Byen flyttes
Etter at den om lag 600 år gamle byen Oslo på østsida av Bjørvika igjen hadde brent i 1624, bestemte Christian den IV at byen skulle flyttes til terrenget nord for Akershus festning.
Festningen fikk en ny rolle. Fra å være selvstendig og frittliggende ble den nå kjernen i en byfestning anlagt etter strategiske prinsipper. Byen ble omgitt av voller mot de tilstøtende landområdene, og utenfor vollene ble det på enkelte partier anlagt vollgraver. Adkomsten til byen fra land skjedde gjennom tre vollporter, Store- og Lille Vollport og Piperviksporten.
Etter den tid har Kvadraturen og byen stadig utviklet seg. Området var byens absolutte sentrum fram til utpå 1800-tallet. I dag er Kvadraturen Oslos historiske tyngdepunkt med sitt store spenn av bygninger fra de nesten 400 årene som har gått siden flyttingen av byen.
Byplanen
Klassiske byplaner har oftest to hovedgater som krysser hverandre og danner et sentralt torg der de viktigste bygningene er plassert. Christiania ble ikke anlagt slik. Her ble alle gatene ca. 15 m brede og byens torg ble plassert på byen høyeste punkt, nåværende Christiania Torg. Her ble byens sentrale institusjoner plassert, Hellige Trefoldighets kirke, Rådhuset, skolen og vannposten. De lave bygningene på en eller to etasjer ga byen et luftig og åpent utseende. Byen ble delt i fire kvarterer av krysset Kongens Gade og Waterstrædet (Tollbugata).
Christianias byplan kan sammenlignes med en teatersalong: De beste plassene lå ved havnen i øst, og ble gradvis dårligere bakover. Rangordenen avspeilet seg både i kvartals- og tomtestørrelsen. De minste kvartalene var beregnet på håndverkerborgerne og på leiehus/gårder for dem som ikke hadde råd til å bygge eget hus. I dette lå en tilpasning til samfunnsrealiteter, og en viss grad av sosial utjevning, ved at torvet med kirken og skolen ble lagt forholdsvis langt opp i byen, og ved at de rike og fornemme som ble tildelt de største og beste tomtene nede ved bryggene, også måtte bygge småhus til de mer vanskeligstilte i den bakre delen av byen. Dette mønstret ble etter hvert utydelig da de nye kvartalene og gatene som etter hvert ble lagt til ved utfylling mot Bjørvika, fikk et mindre eksklusivt preg (Skippergaten, Fred Olsens gate), og ved etablering av store lagerhus ved bryggene.
I løpet av 1640-årene ble den bebyggelsen som var blitt oppført nærmest festningen, beordret revet. Det var ikke strategisk hensiktsmessig å ha bybebyggelse helt inntil festningsmuren. I 1681 ble festningen utvidet til også å omfatte Hovedtangen, det området som i dag består av Festningsplassen og Forsvarsmuseet m.m.
Bybrannen 1686
I 1686 brant den vestre del av byen og Hellige Trefoldighets Kirke på Christiania torg strøk med. Utviklingen etter bybrannen innledet riving av vollene som ikke lenger hadde strategisk betydning. Ideen om byfestningen Christiania ble altså oppgitt. Kirken og kvartalene nærmest Akershus festning ble nektet gjenoppført pga. den militærtekniske utvikling: Akershus festning måtte sikres med en ny ytre krets av murer og bastioner og et utvidet fritt skytefelt. Byen ble åpnet mot nord; et nytt sentrum ble etablert ved innvielsen av den nye domkirken i 1696. Kvadraturens enerolle som by var over.
Byens utvikling var på 1600- og 1700-tallet hovedsakelig basert på handel og trelasteksport. Befolkningsmengden var omkring 1800 bare ca. 9000 innbyggere. Bygningene ble pålagt oppført i massiv mur eller utmurt bindingsverk. Dette var en byggeskikk som inntil da så å si var ubrukt i privat byggeri i Norge. Hensikten var å redusere faren for nye bybranner.
Kun få av 16- og 1700-tallets bygninger er bevart. De fleste ligger til Rådhusgaten slik som byens eldste rådhus – Gamle rådhus og Rådmannsgården ved Christiania torv, Stattholdergården og byens 2. Rådhus, Garmanngården, Rådhusgatens politistasjon. Mot Dronningens gate ligger Magistratgården og Krigsskolen. Disse, samt Fred Olsens gate 2 er alle fredet.
Christiania blir hovedstad
Kvadraturen var fremdeles byens kjerne etter frigjøringen fra Danmark i 1814, og nye hovedstadsinstitusjoner ble bygget her. I 1815 ble det besluttet å nedlegge Akershus festning som forsvarsverk, og byen kunne ta i bruk de ledige områdene sør for Rådhusgata. De første bygningene her var Norges banks filial, Børsen og Christiania Theater, alle tegnet av arkitekt Grosch. Den gamle Logen sto ferdig i 1839 og ble tatt i bruk som festsal i 1844. Selskabet Christiania Byes Vel ble etablert i 1811. Formålet var byens forskjønnelse. Selskabet fikk i stand parkmessig beplantning av Børshagen, Grev Wedels plass og Bankplassen.
Byens retning fram til annen halvdel av 1800-tallet var preget av hovedgater i nord-sør retning. Fra sent 1700-tall til annen halvdel av 1800-tallet var Kongens gate, Kirkegata og Dronningens gate byens hovedgater. Gatene gikk fra Kirken og Stortorget til Bankplassen og Grev Wedels plass, og endte på Festningsplassen. Langs disse gatene ble de representative bygningene for denne perioden oppført, og i første halvdel av 1800-tallet var Kirkegata byens paradegate.
Området sør for Rådhusgata ble raskt for lite. Etter omfattende diskusjoner om i hvilken retning byen skulle ekspandere og hvor slottet skulle ligge, endte det, som alle vet, med at Slottet ble anlagt i enden av det som skulle bli Karl Johans gate. Dette betydde at den videre etableringen av institusjonsbygninger som Stortinget, Høyesterett, Nationaltheatret, Nasjonalgalleriet ble bygget utenfor Kvadraturen.
På 1880-tallet ble Kvadraturen åpnet mot Pipervika ved Rådhusgatas gjennombrudd, og Karl Johans gate fikk et sammenhengende gateløp fra Østbanestasjonen til Slottet. Dette medførte at hovedretningen i Kvadraturen i større grad ble orientert øst – vest. Karl Johans gate og Prinsens gate ble de nye hovedgatene opp mot byens nye monumental sentrum og offentlige møteplass.
Kvadraturens rolle endres
1800-tallet ble den store ekspansjonsperioden med kraftig økt folketall. Byen dekket stadig større arealer, men Kvadraturen fortsatte gjennom hele 1800-tallet og inn på 1900-tallet å være kjernen i hovedstadens forretningsliv. Dette vises blant annet ved alle de flotte forretningsgårdene fra siste del av 1800-tallet og de mange banker, offentlige institusjoner, rederier m.m. som etablerte sine hovedkvarter i Kvadraturen etter 1905. Kvadraturen utviklet seg mer og mer til et rent forretnings- og kontorstrøk med færre og færre boliger.
Fra ca. 1850 begynte Kvadraturen å endres av i retning av et city-område. Bygningsloven ga etter hvert mulighet til kraftig utnyttelse av eiendommene i området, og en innretting av den nye bebyggelsen til utleie kunne finansiere operasjonen. I 1858 brant flere kvartaler syd og øst for (Stor)Torvet, og området ble med ett forvandlet til 4 etasjes gårder med både leiligheter, butikker og hoteller – og lager og industri i bakgården. Byen fikk her sin første spesialiserte bankbygning (Den Norske Creditbank).
Grosch var en førende arkitekt i 1. halvdel av 1800-tallet og oppførte flere av de nå fredete anleggene i Kvadraturen. Følgende anlegg fra 1800-tallet er fredet: Akersgata 20, Dronningens gate 27 og Karl Johans gate 11 (Basarhallene og Brannstasjon, Chr. Grosch), Grev Wedels plass 1, Militærhospitalet, flyttet hit), Grev Wedels plass 2, (Frimurerlogen), Karl Johans gate 13, (Svaneapoteket), Tollbugata 2 (Oslo Børs, Chr. Grosch) og Øvre Slottsgate 14.
I tidsrommet 1850-1900 begynte rivningen av ”Det gamle Christiania”, primært som en følge av områdets svekkede stilling som økonomisk tyngdepunkt. Christian 4s fremsynte brede gater og ordnede tomtestrukturer kombinert med samtidens stadig mer liberale utnyttelsesrammer muliggjorde fire etasjer høye gårder med trange gårdsrom. Den enklere bebyggelsen av tre eller utmurt bindingsverk var mest utsatt; disse gårdene og husene var billigst å erverve, og rive/nybyggingsgevinsten tilsvarende større. Utskiftingen skjedde gjennomgående på enkelttomter. Forretningsgårdene fra 1880- og -90-tallet gjenspeiler derfor den opprinnelige tomtestrukturen.
Mot slutten av århundret ble den generelle bygningstypen i området endret fra massivmurt leiegård med hovedsakelig boliger til murforblendet stålkonstruksjon, hovedsakelig med næringsvirksomhet. Disse ”forretningsgårdene” representerte en helt ny bygningstype, men de glir som regel harmonisk sammen med de historistiske fasadene i 1890-årenes motestiler.
Kvadraturen har mange gode eksempler på denne typen bebygelse. Opprettelsen av Vestbanen i 1872, og den omtrent samtidige åpningen av fjorden for helårs trafikk var sterkt medvirkende til utviklingen. Kvadraturen ble liggende midt mellom to jernbanestasjoner og to havner, med alle de lokaliseringsfordelene dette medførte. Kvadraturen var blitt Oslos City.
Inn på 1900-tallet kunne rivingen og nybyggingen gripe over halve kvartaler i Kvadraturen, i takt med økende konsentrasjon i næringslivet og utvidelsen av den offentlige virksomhetssfære. Staten var aktiv, med ny bygning for Hypotekbanken, og med Telegrafbygningen og Posthuset. Tilsvarende eksempler fra det private næringsliv er Centralbanken, Oslo Sparebank, Sjøfartsbygningen og Den Norske Creditbanks nybygg fra 1920-årene. Karakteristisk for både tiden og bygningstypen er utstrakt bruk av huggen sten, særlig i råkopp-utførelse.
Øst for den opprinnelige Kvadraturen ble sjøbunnen fylt opp og Skippergata, Fred Olsens gate og Strandgata ble anlagt. Her ligger bla. Børsen (ark. Grosch), Tollboden (ark. Schirmer), Tollpakkhuset (ark. Nebelong) og Oslo Havnelager (ark. Bredo Berntsen) bygget 1916 – 20. Det ruvende havnelageret er et monument over sjøfartens enorme utvikling under og etter 1.verdenskrig.
Ny økonomisk oppgang i 1930-årene skapte mer riving og nybygg – nå i funkis. Alt dette medførte vesentlige og uerstattelige tap av gamle Christiania-gårder. Noe ble imidlertid tatt pent ned og gjenreist i ”Gamlebyen” på Norsk Folkemuseum. Det ble i Kvadraturen reist en del fremragende funksjonalistiske forretningsgårder. Den nye arkitekturen fra før krigen er gjennomgående blitt gode bidrag til dagens Kvadratur-identitet.
Nasjonal interesse
Kulturminneverdiene i Kvadraturen knytter seg til flere nivåer.
Kvadraturen representerer i dag et tverrsnitt av byens arkitekturhistorie, med bygninger fra de ulike epokene i byens liv. Hovedinntrykket av Kvadraturens bebyggelse er en 1800-tallsby der murgårdsbebyggelsen fra annen halvdel av 1800-tallet dominerer. De få bygningene som er igjen fra byens første hundreår finner vi innimellom denne bebyggelsen, samt tidlig 1900-talls bebyggelse og funkisbebyggelsen fra 1930-tallet. Vi finner dessuten eksempler på etterkrigsmodernisme og nyere bebyggelse.
Christianiakvadraturen er en av de mest betydelige av renessansens rutenettsbyer i Norge, hvor gater, plasser og parker har stor historiefortellende verdi. I Kvadraturen er de opprinnelige gatene og plassene bevart, og bebyggelsens plassering omkring disse er den samme.
Eiendomsstrukturen har historiefortellende verdi i seg selv og har sammenheng med graden av variasjon og mangfold i funksjon, bebyggelsesstruktur og arkitektur.
Bygningene utgjør en av Norges mest innholdsrike og fortettete arkitektoniske og historiske billedbøker.
Slik formidler dette området og et stort spekter av vår kulturhistorie på mange nivåer. Her kan man bla. oppleve byhistorie og byutvikling, sosialhistorie, næringshistorie, bygnings- og teknikkhistorie.
Egenskaper
Fylke
Oslo
Kommune
Oslo
By
Oslo
Utbyggingsperiode
1624
-
2000
Hovedgruppe
Funksjon
Handel, Hotell / restaurant, Bolig, bosetning, Forsvar, Fritid, kultur / telekommunikasjoner, Offentlig forvaltning
Topografi
Flat
Vekstmønster
Planlagt
Grønnstruktur
Inntil åpne festningsarealer
Gate-/veistruktur
Kvadratur
Bebyggelsesstruktur
Lukkede kvartaler, Større bygninger
Materiale/teknologi
Murstein
Arkitektur/stilperiode
A. Blandet