NB

By/tettsted Delområde Søk

Florø

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Strandgata

Beliggenhet

På neset mellom Nordalsfjorden og Solheimsfjorden

Beskrivelse

Det rike sildefisket var grunnlaget for Florø. For å fylle et tomrom mellom Bergen og Mørebyene og lette omsetningen av fisk og fiskeprodukter, ble det i statsråd i 1858 satt ned en kommisjon for å utrede alternativer for et ladested i Sunnfjord/Nordfjord. 16. mai 1860 fattet Stortinget vedtak om å opprette ladestedet Florø.

Ulikt andre kystfylker hvor flesteparten av innbyggerne bodde langs kysten, var befolkningen i Sogn og Fjordane jevnt fordelt mellom kyst og innland, med de største tettstedene innerst i fjordene. Det nye ladestedet lå langs skipsleia, hadde gode havneforhold, tilstrekkelig byggegrunn og rike sildefiskerier i havet utenfor. Ladestedet ble konsentrert rundt de to eksisterende gårdene Øvre og Nedre Florø. Området som ble utpekt var omtrent 1 500 meter langt og hadde et areal på 0,72 km². Innenfor dette området sto noen sjøhus som tilhørte oppsitterne rundt. Man har ingen tall for hvor mange som bodde på stedet i 1860, men det var neppe mer enn 50 mennesker til sammen på de to gårdene.

Reguleringsplan 1861

Reguleringsplanen for Florø var klar i 1861. Stedet ble regulert etter rutenettmønster og brannforskrifter uten tanke for det kuperte terrenget. Det førte da også til at det tok lang tid å opparbeide gatene i byen. I 1876 hadde man bygget og planert 2 000 meter gategrunn av ulik kvalitet, og i 1890 hadde man greid 500 meter til. I den første tiden dannet bebyggelsen heller ikke kvartalsstrukturer, men mer lineære gatestrukturer med hovedhus til gate og uthusbebyggelse og gårdsrom i bakkant.

Florø fikk dampskipskai i 1880, kirke i 1882 og rådhus i 1903. Først da folketallet økte på begynnelsen av 1900-tallet ble gatenettet utbedret. Årsaken til den langsomme veksten i den første perioden var at sildefisket tok slutt, og det var trangere tider. I perioden fra 1890 til 1914 var det igjen oppgang i fiskeriene. I tillegg ble det etablert bedrifter for foredling og eksport av fisk, tønnetilvirking og generell handel. Det ble også etablert en del håndverksbedrifter.

Reguleringsplan 1921

Den 60 år gamle reguleringsplanen av 1861 fikk avløsning gjennom ny plan av 1921. Planen videreførte kvartalsstrukturen i sentrumskvartalene, og la opp til nye utviklingsområder øst for sentrum blant annet med område for park og et område for jernbane og jernbanestasjon. Planen viste et større samspill mellom sentrumsstrukturer og landskap enn den tidligere planen hadde gjort, og den la føringer for utvikling av industri og offentlig bebyggelse. Utenfor sentrum lå gatene friere i terrenget og bebyggelsen var åpnere. I sentrum fulgte gatene 1860-planen og bebyggelsen var tettere.

1. verdenskrig og nedgangstider førte også i Florø til stagnasjon i næringslivet rundt 1920. Florø var grunnlagt på fiskeri og sjøveis kommunikasjon og hadde ingen etablert landveis forbindelse med resten av fylket, ei heller med sitt omland. Først i 1945 kom det vei mellom Florø og Førde.

Reguleringsplan 1947

I 1947 fikk byen sin tredje reguleringsplan. Den videreførte hovedgrepet for bykjernen, men hadde en mer nøktern tilnærming til arealene utenfor bykjernen enn det planen av 1921 hadde. Dette omfattet de vestre og nordøstre deler av byen. Planen ga detaljerte rammer med bestemmelser for bebyggelsen i de ulike kvartalene, som i hovedsak skulle bestå av karrèbebyggelse i tre etasjer bygget rundt større uterom.

Etter 2. verdenskrig gikk byen inn i en 50 år sammenhengende vekstperiode, og vokste i folketall fra 1 800 til 7 500. Den første delen av vekstperioden falt sammen med det rike sildefisket i 1950-årene.

Oppsving i industrien samt nyetableringer i industri, handel og servicenæringen medførte at byen ikke lenger var så sårbar da silda forsvant i 1962. Et vendepunkt i byens utvikling var etableringen av Ankerløkken som startet mekanisk verksted i 1950 og som utviklet seg til en av fylkets største arbeidsplasser. Da de gikk konkurs i 1985 ble driften overtatt av Kværner. På slutten av 1900-tallet ble det igjen gode tider for Florø, som i dag er et industri- og administrasjonssted. Industrien domineres av verftsindustri og fiskeindustri, samt oljerelatert industri.

I 1964 ble Florø slått sammen med nabokommunene Kinn, Eikefjord og Bru til storkommunen Flora. I 1971 sto flyplassen ferdig rett på utsiden av byen, og kommunen ble knyttet til kortbanenettet. Byen er i dag et trafikknutepunkt med flyplass, helikopterbase for Nordsjøen, hurtigrute- og ekspressbåtanløp og rutebåtforbindelser til øyene utenfor.

Kommunedelplan 1993

I 1993 vedtok bystyret kommunedelplanen for Florø sentrum med vedtekter og retningslinjer for overordnede prinsippene i byutviklingen. Planen var en plan for byform, arealbruk og trafikksystem i sentrum. I planen legges det vekt på å verne miljø, gateløp og enkeltbygninger av spesiell historisk eller antikvarisk verdi langs havna, i Standgata, i deler av Markegata og i Hans Bloms gate. Det er i dag press på sentrum for utbygging, både for rivning i verneområdet og for utfyllinger i havna.

Nasjonal Interesse

Utgangspunktet for Florø sin opprettelse er unik; Byen ble oppretta i 1860 gjennom vedtak i Stortinget. Bakgrunnen var regionens rike sildefiske, ei regional næring av nasjonal betydning. Florø sitt bysentrum fremstår i dag som svært intakt etter den opprinnelige planen. Arkitekturen vitner om en bydannelse fra andre halvdel av 1800-tallet. Byen har bevart en tett bebyggelse, noe som gjør at byen har klare sentrumsverdier. Byen har bevart nærheten til fjorden ved at gater og plasser danner siktlinjer mellom bebyggelsen og fjorden. Disse kvalitetene gjør at byområdet Florø sentrum har en klar nasjonal verdi.