NB

By/tettsted Delområde Søk

Stavanger

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Beliggenhet

Ligger innerst i Byfjorden og vest for Gandsfjordens munning.

Beskrivelse

Middelalderbyen

Man har valgt årstallet 1125 for byens grunnleggelse. Ved opprettelsen av bispedømme fikk stedet bystatus. Antagelig eksisterte det en markedsplass for bøndene omkring på stedet før etableringen av bispesetet. Her var også gode havneforhold.

Stavanger bispedømme ble opprettet av Sigurd Jordsalfar mellom 1122 og 1128. Det eksisterte da to gateløp øst for Vågen som utgjorde byen. Byggingen av domkirken ble startet umiddelbart og kongsgården ble gitt som bispebolig. Ved fullførelsen av domkirken rundt 1160 og ved anleggelsen av St. Olavsklosteret fikk Stavanger et mer bymessig preg.

Gjennom hele middelalderen var Stavanger en kirkeby med liten befolkning. Man regner med at det ved inngangen til 1500-årene ikke bodde stort mer enn 100 mennesker i byen. Da reformasjonen kom og alt kirkegodset ble lagt under kongen, startet en nedgangsperiode for byen.

Etter reformasjonen mistet kirken, som hadde styrt det meste og var største landeier, all makt og alt kirkens gods ble lagt under kongen. Byen som fra før hadde lavt folketall, gikk nå inn i nedgangstider. Først på 1600-tallet begynte folketallet igjen å stige.

I 1633 brant 2/3 av byen innbefattet hele den gamle middelalderbyen. Bispesetet ble flyttet til Kristiansand i 1682. Etter nok en stor bybrann i 1684 ble det vedtatt å legge ned byen. Stiftsamtmannen og lagretten var flyttet til Kristiansand, og i 1686 mistet byen sine kjøpstadsrettigheter. Disse ble gitt tilbake fire år senere da folk var i gang med å bygge byen opp igjen. Den første folketelling i 1701 viste at Stavanger hadde 1385 innbyggere. Men helt frem til 1800-tallet var Stavanger en småby.

Sildefiske

Først med de rike sildefiskeriene utover på 1800-tallet, i en periode hvor resten av landet opplevde nedgangstider, opplevde byen en sterk økonomisk vekst, befolkningsvekst og derpå følgende urbanisering. Fra et folketall på 2406 (1801) vokste byen i løpet av 60 år til det tidoble, ca. 23 500 (1875). Silda ga arbeid til mange og rederne investerte stadig i nye og større skip og Stavanger hadde landets nest største skipsflåte.

Men fiskeriene avtok mot 1870-årene, og da det i 1880-årene også ble krise i skipsfarten var byen sårbar da krakket kom. I løpet av 1880-årene gikk de største rederne og handelshusene konkurs. Sjøfolk, verftsarbeidere og andre arbeider mistet livsgrunnlaget og flyttet fra byen. Tusenvis emigrerte til Nord-Amerika. Byen ble sentrum for masseutvandringen fra landet.

Allerede på slutten av 1800-tallet synes byen å være kommet over krisen og gikk inn i en ny vekstperiode som varte frem til begynnelsen av 1920-årene. Det nye grunnlaget lå i foredling av fisk og i bygging og reparasjon av dampskip av jern og stål. Verftsindustrien og hermetikkindustrien skapte ny vekst og la samtidig grunnlaget for sterk økning i folketallet.

Fra 1890 og frem mot 1920 kommer byens neste utviklingstrinn; hermetikkindustrien, og vi får ”Hermetikkbyen” syd og øst for sentrum. Perioden preges av sveitserhusenes stil og de mange fabrikkpipene ved Østre Havn.

Byens innbyggertall, som ved inngangen til 1900-tallet var omlag 30 000, vokste til 44 000 i 1920. Folk bodde trangt og dårlig. Frem til 1900 hadde folkeveksten stort sett blitt inkorporert i den gamle bykjernen, men da måtte man ta nye boligområder i bruk og Stavanger este ut over landskapet. Man hadde hatt mindre byutvidelser i 1848, 1866 og 1878, så fulgte større utvidelser i 1905, 1923, 1953 og den mest omfattende i 1965. Hermetikkindustri og skipsbygging skulle vise seg å forbli byens bærebjelker frem til 1960-årene.

Oljebyen

Etter byutvidelsen i 1965 fikk de folkevalgte større muligheter til å legge til rette for fremtidig utvikling. Samtidig begynte man å lete etter olje og gass i havet utenfor kysten. I 1972 vedtok Stortinget at statens forvaltning av Norges olje- og gassressurser skulle legges til Stavanger. Det førte til at også internasjonale oljeselskap etablerte seg i byen. Skipsverftene la om produksjonen og rettet den mot plattformer og andre installasjoner knyttet til oljeproduksjon, og Stavanger ble landets ”oljehovedstad”.

I dag er Stavanger en gammel, men moderne by. Som Alexander Kielland sa det: ”Stavanger er en gammel by fuld av nytt.” Eldre tiders byggverk er tydelige i bybildet, fra Domkirken, via sjøhusene og kjøpmannsgårdene i havna, Gamle Stavanger (Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse) og de karakteristiske hermetikkfabrikkene til moderne bygg i stål, betong og glass.

I 1969 startet Distrikthøgskolen i Stavanger sin virksomhet. Kunnskapsproduksjon og formidling skapte nye vekstmuligheter, og forskning og kompetanse ga rom for utvikling av næringsliv og offentlig tjenesteyting. Høgskolen, som med sine 7 000 studenter var landets største, ble i 2004 Norges femte universitet. Høgskolemiljøet har også vært et viktig element for byens kulturliv. Byen har teater, symfoniorkester og en rekke museer. I 2008 ble Stavanger, sammen med Sandnes, utpekt som Europas kulturhovedstad.

Nasjonal interesse

Med sin historie som middelalderby, sildeby og Norges oljehovedstad, er Stavangers kulturhistoriske bymiljø av Nasjonal interesse. Stavanger er Europas største trehusby, noe som gjør at byen også har interesse langt utover nasjonalgrensene.