Beliggenhet
Egersund ligger vendt ut mot Nordsjøen beskyttet bak Eigerøya.
Beskrivelse
Allerede i middelalderen var havna i Egersund mye benyttet under farten langs kysten. Den var regnet som den beste havna mellom Stavanger og Flekkefjord.
Stedet var tidlig et viktig kultsted for hedensk gudsdyrkelse og fikk Kirke tidlig i middelalderen, St. Marie kirken nevnt i 1292. I 1623 ble den gamle kirken revet. Den nye kirken som ble reist er den samme som den som står i dag.
På begynnelsen av 1700-tallet sto det bare 5-6 hus i Egersundvågen, men så fikk stedet et skikkelig oppsving. I 1745 hadde Egersund 142 hus og rundt 5-600 innbyggere. I 1745 søkte Egersund om kjøpstadsrettigheter, men det skulle gå ytterligere 53 år før slik søknad ble innvilget. Byen regner sin bystatus fra 1798 da den ble godkjent som ladested. Da fikk byen eget tolldistrikt, og kunne drive både egen handel og eksport/import uten at varene skulle gå om Stavanger. Egersund vokste langsomt frem mot 1825. Da kom neste ekspansjonsperiode som varte to tiår. I 1845 hadde byen 1 231 innbyggere.
Bybrann 1843
Inntil bybrannen i 1843 var Egersund en selvgrodd by med krumme og krokete gater, og med et rotete bymønster med bygninger spredd utover i tilpasning til terrenget. En storbrann startet om ettermiddagen den 14. september og ilden spredde seg svært raskt i den tette bebyggelsen. Først ut på neste dag klarte man å stoppe brannen rett før den tok kirken. To tredjedeler av bebyggelsen (92 våningshus og 94 drifts- og uthusbygninger) var blitt flammenes rov. Mer enn 700 mennesker var husløse, og størstedelen av 1700-tallsbyen var borte.
Allerede 18. september ble det avholdt et folkemøte og nedsatt en reguleringskommisjon. Man arbeidet raskt. Reguleringsplan for brannområdet ble vedtatt i bystyret 23. desember og godkjent i Justis- og politidepartementet 13. januar 1844, som også godkjente bygningsforskriftene for byen den 4. februar.
Byplanidealet både ute i Europa og i Norge var rutenetts med brede gater og jevnstore kvartaler. Bredere gater og særlig allmenninger ville bety mye for brannsikkerheten. Den smale strandflata i Egersund ga imidlertid ikke rom for brede gater i rutemønster. Det var bare plass for to slike gater, Strandgata som hovedgate i lengde-retningen og Skriverallmenningen på tvers. Arealene ga ingen mulighet for storslåtthet. Gatene ble riktig nokk rette, men de var fremdeles smale. Strandgata var 12 alen bred og Skriver-allmenningen 25 alen. De øvrige gatene var 9 alen brede.
Brannområdet hadde skiftet karakter fra det tilfeldig selvgrodde til en definert og, regulert kvartalsby. På en måte var den gamle bydelen bygget opp igjen i en staseligere form og utførelse.
Reguleringsplan 1858
I 1845 bestemte Stortinget at alle kjøpsteder og ladesteder skulle ha en reguleringskommisjon og utarbeide byplaner. Først i 1857 startet kom-misjonen i Egersund sitt arbeid. Planen tok opp i seg ”Strandgateplanen” fra 1843, lot Haugen og Lervikområdet med sine kronglete, trange gater og tett bebyggelse bli liggende urørt, mens utbyggingsområdene utenfor sentrum skulle reguleres etter rutenettsmønsteret. En ny allmenning, J. Feyers gate, skulle etableres fra torget og dele sentrum i to. Planen ble vedtatt 9.4.1858.
Bybrann 1859
I juli året etter brant det igjen. Natt til 7. juli 1859 brant 38 våningshus med forretninger og uthus ned til grunnen i Lervika, og 60 familier ble husløse. Også dette byområdet ble raskt regulert, planen ble godkjent i departementet 5.10. I den nye planen fikk byområdet rettvinklete tomter og brede gater slik kravet fra sentralt hold foreskrev. Også her ble det planlagt en ekstra bred vei som brannallmenning, Lervikbakken.
Bybrann 1862
Bare tre år senere brant det igjen. Natt til 20. oktober 1862 brant det i det samme området som i 1859. 28 våningshus brant ned og 70 familier ble husløse. Det var stort sett de samme familiene som hadde blitt rammet av brann tre år tidligere. Ingen mennesker ble skadet i brannen. Faktisk gikk ingen liv tapt ved noen av de tre bybrannene.
I løpet av 20 år; gjennom branner, påbud om regulering og nasjonale bestemmelser om byplanlegging, hadde byen gjennomgått markerte endringer. Bare de indre sentrumsområdene lå urørt og uregulert tilbake.
Industriutvikling
Industrien endret også bybildet. På Damsgård, øst for Lundeåna, etablerte Johan Feyer i 1847 Egersund Potteri som produserte brunt steintøy av den lokale blåleira og gult steintøy av engelsk leire. I 1863 ble anlegget omdannet til å produsere hvitt steintøy og endret navn til Egesund Fayansefabrik. Fabrikken var i produksjon til 1979.
Rundt 1880 var Egersund en todelt by både geografisk og sosialt. Vest for kirka lå handels- og sjøfartsbyen. Bak bryggene og sjøhusene lå forretningsgårdene. Mot Strandgata lå de store empirebygningene, oppover i skråningen bak lå mindre og enklere bygg for håndverkere, sjøfolk, dagarbeidere og sjauere. Øst for kirka, på begge sider av Lundeelva, lå industribyen. Rundt byens største arbeidsplass lå så arbeidernes boliger. Etter hvert fikk stadig flere arbeidere råd til egen bolig og byen vokste i øst. Mellom de to ”byene” i byen lå jernbaneområdet og dampskipskaia. Denne todelingen av byen er fremdeles godt lesbar i bybildet.
Rundt 1880 gikk fabrikken bra, mens det var usikre tider i handel og skipsfart. Etter at silda forsvant hadde anleggsarbeiderne ved Jernbanen holdt omsetningen oppe, med da banen sto ferdig i 1878 forsvant de mange hundre arbeiderne.
De to siste årene av 1800-tallet var en brytningstid for byen, nye kommunikasjoner, ny virksomhet og flere byborgere ga mange utfordringer i forhold til det som hadde vært. I denne tiden fikk byen vannverk (1877), middelskole (1878), sykehus (1880), telefon (1887) og badehus (1897).
I 1904 ble Jernbanen forlenget fra Egersund til Flekkefjord, det varte helt til 1944 før den ble knyttet sammen med Sørlandsbanen. I 1905 brant fajansefabrikken, men ble raskt bygget opp igjen som en moderne fabrikk. Etter 1910 kom silda tilbake igjen og ga oppsving i fiskeriene og eksportnæringa, og den ga grunnlag for sildoljefabrikasjon. Den første sildoljefabrikken kom i 1917, den neste kom året etter.
Mellom- og etterkrigstid
Mellomkrigsårene var gode år for fajansefabrikken som på det meste hadde rundt 500 arbeidere, og for sildefisket særlig i 30-årene med 1938 som et rekordår. Etter at silda definitivt ble borte etter 1957, søkte man ut fra kysten til fiskerier med trål på det åpne hav.
Etterkrigstiden var, her som ellers i landet, preget av vekst og velstandsøkning. I 1950 ga innlemmingen av Husabø og Hafsøy nye og sårt tiltrengte sentrumsnære boligområder. Men byen vokste langsomt og innbyggertallet økte kun med 1500 fra 1875 til 1965 og utgjorde ved kommunesammenslåingen i 1965 3 900 innbyggere. Det året ble Egersund by slått sammen med Eigersund kommune, Helleland kommune og deler av Heskestad kommune.
I dag er Egersund en av Norges best bevarte trebyer. Store deler av byens sentrale områder er regulert til spesialområde bevaring. En vesentlig årsak til at trehusbebyggelsen er bevart er tidligere tiders dårlig økonomi. Gjennom store deler av 1900-tallet utarbeidet kommunen reguleringsplaner som la opp til ny, moderne betongbebyggelse på bekostning av trehusene. Men planene ble grunnet pengemangel ikke gjennomført.
Nasjonal interesse
Egersund er en av Norges best bevarte trehus-byer. Det sjarmerende og uregulerte byområdet på Hauen, Egersunds «gamleby», er i så måte av interesse.
Rundt 1880 var Egersund en todelt by både geografisk og sosialt. Denne todelingen av byen er fremdeles godt lesbar i bybildet.
Egenskaper
Fylke
Rogaland
Kommune
Eigersund
Bybranner
1843, 1859, 1862
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
9502
Historisk definisjon
Ladested
År historisk definisjon
1798
Historisk næringsvei
Primær, Sekundær, Tertiær
Historisk næringstype
Fiske og fiskehandel, Ferdsel / kysttrafikk, Handel, Produksjon / håndverk
Landskapskontekst Nijos
18.1 DALANE
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Brannreguleringer
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Materiale
Tre
Typisk etasjehøyde
2