Beliggenhet
Byen ligger hvor munningen av Mandalselva møter Mannefjorden og Nordsjøen.
Beskrivelse
Byen oppsto som ladestedet på Risøbank med Vester- Risør og Spidsbo, i det 15. århundre og er således en av de eldste Sørlandsbyene.
Mandal er nevnt allerede på 1300-tallet da kong Erik av Pommern ga stedet handelsrettigheter for laks. Den første tida var det også laks stedet var kjent for. Mandalselva ble regnet for den rikeste lakseelv i Norge på 1500-tallet. Men området hadde også andre naturalia å by på, nemlig trelast av eik og furu. Skogene vokste helt ned i sjøkanten, så driften var enkel. Omsetningen av trelast førte til ytterligere vekst, og nå fortjente stedet betegnelsen ladested fordi det var et sted hvor man lastet tømmer. Alt lå godt til rette for voksende skipsfart, skipsbygging, trelasthandel, fiske og handel generelt, men slik gikk det ikke.
Ladestedet Mandal, Malmø og Kleven.
I tollregnskapene for Mandalsdistriktet er Vester-Risør nevnt i 1601, og i 1607 gis Vester-Risør kongelig bevilling for en kro. Stedet fikk aldri kongebrev som ladested slik Flekkefjord fikk i 1660, men i Kristiansands privilegier fra 1662 omtales ladestedet Mandal. Tettbebyggelsen lå på gården Halsaas grunn på vestsiden av elva. Nå lå ikke bebyggelsen samlet ett sted, Malmø på østsiden av elva og Kleven ennå lenger øst var også en del av ladestedet som langt inn i det 19. århundre het Ladestedet Mandal, Malmø og Kleven.
Da Kristian IV i 1641 anla Kristiansand var det bare tre ladesteder mellom Gjernestangen og Åna-Sira; Risør, Arendal og Mandal. I Agder fantes det ingen kjøpstad og da ingen av ladestedene fortjente å bære kongens navn, ble Kristiansand anlagt og fikk utvidete privilegier. All eksport og import skulle gå over Kristiansand, bortsett fra trelasteksport fra de tre ladestedene.
Risør og Arendal fikk begge kjøpstadsrettigheter i 1723, mens Mandal, som da hadde rundt 500 innbyggere, måtte fortette å basere sitt næringsgrunnlag på lessing og lossing av trelast og danske og innenlandske kornvarer. Dette holdt seg til 1779 da byen fikk rett til alle typer innførsel. Byen gikk inn i det 19. århundre under oppgangstider for handel og skipsfart. I 1801 hadde Mandal 1639 innbyggere og fem år senere var det registrert 41 skuter i byen.
Men også her førte krigen mot England i 1807 til nedgang og uår. Nødsårene rammet Mandal hardt og i tillegg kom bybrannen i 1810. Kirken på torvet og 70-80 hus ble flammenes rov. Etter 1814 fulgte så finanskrise, nedgang i trelast og skipshandel og konkurser i de store handelshusene i byen. Den nye kirken, som sto ferdig i 1821, er en av landets største trekirker.
Kommunalt selvstyre 1837
Etter at ladestedet fikk kommunalt selvstyre og eget formannskap i 1837 tok man opp igjen tanken om å gjøre Mandal til kjøpstad. Formannskapet sendte en forespørsel om kjøpstadsrettigheter i 1841 (samme år som Flekkefjord), men det måtte ikke koste kommunen noe. Flekkefjord ble kjøpstad i 1842, mens forslaget om å gjøre Mandal til by ble trukket tilbake som følge av de betingelser byen hadde stilt.
Man forsøkte seg igjen i 1880 og 1881 med de samme betingelser som i 1841, men svaret ble det samme. Dermed gikk ladestedet Mandal, Malmø og Kleven inn i det 20. århundre uten bystatus.
Byen vokste sakte frem til midt på 1850-tallet og hadde da et innbyggertall på 2719. Bare ti år senere var tallet vokst til 3842. Bakgrunnen var anleggelsen av en parafinfabrikk på Risøbank i 1861. Ryktene om arbeid i Mandal skapte stor tilflytting.
Nedgang og utvandring
Da man begynte å utvinne petroleum fra olje i stedet for kull falt bunnen ut av byens industrieventyr, med stor arbeidsledighet som følge. Resultatet ble utvandring til Amerika. På 1870-tallet tok skipsfarten seg opp igjen, men bare i noen år, for heller ikke Mandal klarte overgangen fra seil til damp, og skipsverftene klarte heller ikke overgangen fra trebåter til skip av jern og stål.
I 1900 hadde byen 3 900 innbyggere. Laksen, trelasten og de hvite seil var en saga blott. Utvandringen til Amerika fortsatte og førte folketallet ned til 3 140 i 1915. Byens grenser var fastsatt i 1846 og utgjorde mindre enn 1,0 km². Flere ganger hadde man forsøkt å få til utvidelse av de trange grensene uten å lykkes. I 1921 ble byen kjøpstad og fikk endelig utvidet sitt areal med drøyt 1,5 km².
Men nedgangen fortsatte. I 1922 brant Oplandets sagbruk og høvleri på Malmø ned til grunnen og mange arbeidsplasser gikk tapt. Utover i 20-årene gikk flere industribedrifter konkurs, Privatbanken ble satt under administrasjon. Børskrakket i 1929 førte til ytterligere nedgang, og i 1930 var Mandal kommune insolvent.
I 1950- og 60-årene økte biltrafikken sterkt. Den tette bystrukturen i sentrum, med smale gater, åpnet ikke for betydelig økning av bilisme i disse områden. I tråd med datidens vektlegging av bilens premisser i byplanleggingen, ble utfordringen løst ved å bygge ny bro og en ny hovedvei som skar seg tvers gjennom byen. Gjenfylling av Pølsesundet og ny vei langs elva endret byens ansikt mot elva.
Dagens tilstand
Allerede i 1984, som en av de første kommunene i landet, fikk Mandal reguleringsplan med formål bevaring. Kommunen fører en restriktiv linje når det gjelder det gamle bygningsmiljøet, og om lag 600 bygninger er bevart. Byen har en variert handels- og servicenæring og moderne skipsbyggings- og verkstedindustri viderefører byens maritime tradisjoner fra seilskutetiden.
Nasjonal interesse
Mandals bakgrunn som en av de historiske sørlandsbyene gjør byens kulturmiljø interessant i en nasjonal sammenheng. Mandals nasjonale verdier ligger i de helhetlige bymiljøene, gateløpene, plassene og bebyggelsen sett i sammenheng med landskapet, historien og kontakten med omverdenen.
Egenskaper
Fylke
Vest-Agder
Kommune
Mandal
Bybranner
1810
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
10143
Historisk definisjon
Kjøpstad
År historisk definisjon
1821
Historisk næringsvei
Tertiær, Primær, Sekundær
Historisk næringstype
Produksjon / skipsbygging, Handel, Fiske og fiskehandel, Ferdsel / kysttrafikk
Landskapskontekst Nijos
1.2 SØRLANDSKYSTEN
Beliggenhet
Elveos mot hav
Bystruktur
Etter tilgang til vann
Vekstmønster
Selvgrodd
Materiale
Tre
Typisk etasjehøyde
2