NB

By/tettsted Delområde Søk

Tvedestrand

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Sentrum

Beliggenhet

Tvedestrand ligger innerst i Tvedestrandfjorden.

Beskrivelse

Det antas at det bodde om lag 80 - 100 mennesker i strandstedet rundt 1660. Frem til 1836 vokste folketallet sakte og utgjorde 338 personer i 1835. I 1821 fikk stedet innskrenket handelsrett etter at jernverkseier og stortingsmann Jacob Aall ved Nes Jernverk på vegne av Nedenes anmodet om utskiping av egne skogprodukter til Danmark i bytte for korn og fedevarer. Innskrenket handelsrett ble gitt både Lillesand og Tvedestrand. Begge steder arbeidet så videre for å få alle ladestedets rettigheter. Lillesand ble kjøpstad i 1830 og Tvedestrand fulgte etter i 1836.

I søknaden for å bli kjøpstad ble det bl.a. anført at Tvedestrand var sentrum for fire kirkesogn og at det i disse var 35 sagbruk som produserte en ikke ubetydelig mengde trelast. Dersom man ikke fikk mulighet til fri handel med trelast og ikke bare til Danmark, måtte trelasten enten fløtes nesten tre mil til Arendal eller over åpent hav til Risør. Etter at byen fikk kjøpstadsrettigheter ble det oppsving i skipsfart og skipsbygging som vokste sterkt, og på 40 år firedoblet folketallet i byen seg. I 1838 valgte Nes verk Tvedestrand som utskipningshavn. Det førte til at veien mellom verket og byen ble satt i god stand.

Som bydannelse savner stedet noen klare forutsetninger; det ligger ikke ved vassdrag, det ligger åtte kilometer fra kysten, havna er ikke stor og byens byggegrunn er klemt inn mellom høye åser. Men fordelen byen hadde var at den var sentrum for et større oppland og det var et naturlig sted for formidling mellom kystdistriktene og innenfor liggende omland. I 1857 ble byens grenser utvidet med det delvis bebygde Strandehagen, inntil byen. Byens areal var da på 90 daa., og forble uforandret frem til 1960.

Skipsbyggingen økte år for år og det samme gjorde skipsstørrelsen. Mens det på begynnelsen av århundre ble bygget slupper, ble det i 1840-50-årene bygget brigger og i 1860-70-årene dominerte barken som skipstype. I årene 1872-75 var skipsbyggingen på topp. Bare i 1874 sto 12 skip på beddingen. I 1875 nådde skipsfarten toppen og flåten ga byen 8. plass i rekken av landets sjøfartsbyer.

Da overgangen fra trebåter til jernbåter kom, lå ikke forholdene til rette for slik jernbåtproduksjon i Tvedestrand, og da skipsbyggingen opphørte forsvant mange arbeidsplasser. Mot slutten av århundre forsvant også flere redere. Det ble en kort oppblomstring for seilskipene mellom 1905 og 1918, men så ebbet en æra ut.

Ved inngangen til det 20. århundre var det relativt dårlige tider i Tvedestrand, ingen nye virksomheter erstattet skipsbyggingen. Ved århundreskiftet bodde om lag 1700 mennesker i 257 hus med til sammen 369 leiligheter innenfor byens areal på 90 daa. Så sier det seg selv at det var trangt om plassen. Etter hvert som kravet til boligstandard vokste flyttet mange ut til større og bedre boforhold i områdene utenfor byen. Innenfor byens grenser fantes ikke byggemulighet, noe som førte til at byens boligbygging i realiteten foregikk i nabokommunen. At byens skatteytere så betalte skatt i nabokommunen var tungt å svelge for Tvedestrands politikere, men de måtte se at byens innbyggertall sank fra 1700 ved århundreskiftet til om lag 1000 i 1960.

Allerede på 1930-tallet hadde byen tatt opp spørsmål om byutvidelse, men den kom ikke før i 1960 da byen ble slått sammen med landkommunene Holt og Dypvåg. Den nye kommunen fikk status som landkommune. Tvedestrand, som Lillesand, mistet dermed sin bystatus.

Ved kommunesammenslåingen var ikke lenger skipsfarten byens viktigste næringsvei. Man hadde ingen hjørnesteinsbedrift å vise til, men en del småindustri og håndverksbedrifter samtidig utviklet varehandelen seg. Det som fikk stor betydning i denne perioden var at byen var utskipingshavn for tremasse, og at denne eksporten nesten hadde like stor betydning som den tidligere eksport av trelast og jern.

Tvedestrand, også kalt Sørlandets smilehull, har siden 1997 på ny bystatus. I dag er Tvedestrand kommune som er den største arbeidsgiver. Ellers har kommunen mange mindre bedrifter i industri og handel. Nesten halvparten av arbeidsstyrken pendler og arbeider utenfor kommunen. Tvedestrand er en av de minste Sørlandsbyene, men de senere år har folketallet i bysenteret igjen økt og ved årtusenskiftet bodde det like mange som hundre år tidligere, drøyt 1700 mennesker.

Bymiljøet var imidlertid preget av fraflyttede forretninger og dårlig vedlikeholdte bygninger. Kommunen ønsket å vitalisere sentrum og utarbeidet en prosjektplan i 2003 og avsatte midler til prosjektet i budsjettet for 2004. Samme år ble byen med i Miljøverndepartementets pilotprosjekt: ”Utvikling og drift av sentrum” med sitt sentrumsprosjekt. I 2003 etablerte man ”Bokbyen ved Skagerak” med 15-20 antikvariater og bruktbokforretninger og en rekke arrangementer på sommeren for å utnytte at byen flerdobler sitt innbyggertall sommerstid, og for å skape liv i sentrum.

Nasjonal interesse

Tvedestrand har et rikt trehusmiljø fra 17- og 18-hundretallet som vitner om byens historie som ladested. Dette helhetlige bymiljø er av nasjonal interesse.