NB

By/tettsted Delområde Søk

Arendal

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Beliggenhet

Arendal mot Skagerak innenfor Hisøy og Tromøya. Byen ble opprinnelig bygget på syv holmer. De tre største holmene var Tyholmen, Tollbodholmen og Friholmen, de andre var mindre holmer og skjær.

På slutten av 1600-tallet begynte man å fylle igjen de naturlige sundene, men disse var mange og brede. Bygningene ble liggende på holmer, dels på fyllinger/tømmerflåter med kanaler og smale gangveier og bruker mellom. Blant annet var det kanaler gjennom dagens Havnegate fra sør og Malmbrygga/Strandgate fra vest inn til Indre Poll, hvor Torvet ligger i dag. I 1933 fylles kanalen mellom Tyholmen og sentrum, og i 1949 fylles Kittelsbukt igjen for å betjene bilen, ny innfartsvei og parkering. Det føres jevnlig diskusjoner i byen om man skal grave opp en eller flere kanaler.

Dagens havnebasseng er omkranset av tett bebyggelse og fra havna fører to sund ut mot åpent hav; Tromøysundet østover og Galtesund sydover.

Beskrivelse

Historikk

Byen vokste frem som følge av stedets og distriktets naturlige forutsetninger; en god havn med kort avstand til kystleden, skogene i distriktene omkring og Nidelva som naturlig transportvei for tømmeret, samt rike jernmalmleier.

Noe av den eldste bebyggelsen i Arendal kom i uthavnene som Merdø og Sandvigen på Hisøy. Sentrum fikk sin første bebyggelse på begynnelsen av 1500-tallet, og er første gang nevnt i et tollregnskap for Nedenes i 1528. Stedet fikk kongelig krobrev i 1607 og nevnes som ladested i 1610, sannsynligvis under Tønsberg. Arendal er dermed den eldste byen i Agder.

Da Kristiansand ble grunnlagt i 1641 ble det bestemt at all handel i Agder skulle samles der, men det ble aldri gjennomført. Gradvis godtok myndigheten dette og etter hvert fikk Arendal en del privilegier som ellers bare kjøpstedene hadde. I 1723 fikk byen kjøpstadsrettigheter, men måtte betale årlig særskatt til Kristiansand helt fram til 1848.

Til å begynne med var næringsgrunnlaget eksport av trelast og import av korn. Etter hvert kom skipsfarten til, samt sagbruksdrift og generell varehandel. Fra 1574 ble det i en periode drevet jernverk i Barbu øst for byen. Området er rikt på jernmalm-gruver som ble drevet helt frem til 1970-tallet.

Som for de andre Sørlandsbyene (og kystbyer i Sør Norge generelt) økte sjøfartens betydning ut over 1700-tallet med skipsbygging og rederivirksomhet. Den engelske blokaden fra 1807 ble derfor et tungt tilbakeslag, men ved lisens- og kaperfart greide mange rederier seg Handelsflåten ble kraftig redusert de første ti-årene av 1800-tallet, men ved en overenskomst i 1827 fikk norske skip samme rettigheter som svenske ved eksport fra Sverige. Når konjunkturene bedret seg, kom enkelte redere inn i det internasjonale fraktmarkedet. Opphevingen av den engelske ”Navigation Act” og Krimkrigen var bl.a. med på at Arendal etter hvert ble Norges største sjøfartsby. I tiåret fra 1874 til 1884 hadde byen med 3-4000 innbyggere, 350-400 skip. Velstanden var knyttet til noen få og store rederier.

Bygninger for de store handelshusene lå side om side med store pakkboder, oppført i 3-4 lave etasjer. Mange av de velstående kjøpmenn og redere utstyrte sine bygninger med valmtak, med malt ytre panel og staselige portaler i de rådende stilarter. I områdene bakenfor lå mindre bolighus for skippere, høkere og håndverkere, ofte i 1 ½ -2 etasje, omkranset av små hager. Arbeidere ved sagbruk og florer bodde i små hus eller til leie helt i utkanten eller utenfor bygrensa.

Et generelt prisfall i fraktrater i 1870-åra førte til manglende investering og oppjustering av flåten, noe som igjen svekket konkurranseevne og medførte økende gjeld. Ukritisk spekulasjon med lånte midler førte til at Arendal Privatbank ble slått konkurs i 1886 og dro med seg andre banker og næringsvirksomheter. Dette fikk store økonomiske og sosiale konsekvenser for hele befolkningen i by og omland, stor arbeidsløshet og utvandring til Amerika.

I skipsfartsnæringen skjedde i overgangen mellom 1800tallet og 1900-tallet omlegging fra seil til damp og fra tre til stål. Treskipsverftene ble erstattet av jernskipsverft og mekanisk industri. Langsomt kom byens redere med i den utviklingen, men skipsfarten nådde aldri gamle høyder. Arendal gjenvant aldri sin tidligere posisjon og kom ikke på fote igjen før etter 2. verdenskrig

I 1901 ble byen slått sammen med Barbu herred som omkranset byen og dets trange grenser. Ved sammenslåingen ble byarealet over 30 ganger større og befolkningen økte med 150 %.

Arendal ble i 1992 senter i storkommunen etter sammenslåing med kommunene Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad. Kommunen har over 40 000 innbyggere og er administrativt senter for Aust-Agder. Her holder fylkesmannen i Aust-Agder til, samt fylkeskommunen. Sørlandet sykehus sin avdeling i Arendal er nest største sykehus i landsdelen og er en av kommunens største arbeidsplasser. Arendal er også handelssenter for et større omland med en rekke forretninger i sentrum, men også med kjøpesentre langs E-18, som går gjennom kommunen. Byen har mange sommeraktiviteter knyttet til Pollen.

Bybranner

Arendal har opplevd fire bybranner, i 1798, 1840, 1863 og 1868. Det var de sentrale områdene som brant, store bygårder i tre med pakkboder, men også mindre bygninger. Noen steder ble rammet av brann flere ganger. Tyholmen og enkelthus omgitt av kanaler ble spart. Men bygningene var forsikret og da dette skjedde i byens velstandsperiode ble alle husene gjenoppført. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i midtbyen.

De to siste brannene førte til at byen totalt endret utseende. Etter brannen i 1863 ble brannområdet regulert etter rutenettsmodellen med rette gater og firkantede kvartaler. Det nødvendiggjorde store sprengnings- og utfyllingsarbeider. Den sprengte massen ble sammen med brannrestene brukt til utfyllinger av terreng og kanaler, blant annet til dannelsen av dagens torv. Arbeidene i den nye bydelen var godt i gang da brannen i 1868 startet. Reguleringsplanen ble nå utvidet til også å omfatte branntomtarealene, og byen fikk den byplan som vi kjenner i dag. Arkitekter og håndverkere fra Norge, Skandinavia og Tyskland deltok i gjenoppbyggingsarbeidene.