Beliggenhet
Porsgrunn ligger i Porsgrunn kommune i Grenland i Telemark. Byen ligger ved utløpet av Telemarksvassdraget.
Beskrivelse
Historikk
I et kongebrev fra 1651 ba kong Fredrik III lensherren i Bratsberg om å bygge en ny tollbod ved Porsgrunn til erstatning for tollboden i Skien som ble ødelagt av flom. Ny tollbod sto ferdig i 1653.
I 1661 registrerte kongelige kommissærer at det var 38 hus på stedet kalt Porsgrunn, 26 hus lå på østsiden av elva og 12 hus på vestsiden. Porsgrunn ble godkjent som kjøpstad i en bisetning i et kongebrev av 3.7.1807 fra kong Kristian 7. Et kongelig reskript av 4.12. samme år gjentar vedtaket og inneholdt instrukser for hvordan de administrative justeringene skulle forstås.
Sjøfartshistorie
Utover i 1850-årene ble det etterspørsel etter tonnasje og Porsgrunn utviklet seg langsomt til en sjøfartsby, hvor skipsfart ble hovednæringsvei og mange av byens innbyggere var sjøfolk. Trelasthandel og sagbruk var fremdeles viktige næringer, men både skipsfart og håndverk hadde flere sysselsatte. Porsgrunn tapte stadig terreng som trelastby overfor Brevik og Skien, og da treforedlingen kom i Grenlandsregionen flyttet tyngdepunktet for trelastnæringen til Skien.
Fra 1850-60-årene fikk en ny næring vekst gjennom eksport av is. Ishandelen holdt seg frem mot 1914, men den kulminerte i 1898 da den fikk konkurranse av kunstig is. I siste halvdel av 1800-tallet økte også handelen, både innen byen og med omlandet rundt. Nærheten til utskipingshavn ga også grunnlag for industrien til å etablere seg langs elva der de gamle skipsverftene hadde ligget.
Industrihistorie
Porsgrunds Mekaniske Værksted etablerte seg i 1857, senere fulgte Den norske Bryne- og Slibestensfabrik i 1883 (senere Norrøna Fabriker) og Porsgrunds Porselænsfabrik i 1887. Ved utgangen av 1895 hadde byen ti fabrikker og industribedrifter etablert seg i byen med til sammen rundt 560 arbeidere. Denne industriutviklingen skapte naturlig nok optimisme i byen og den ga ringvirkninger i distriktet gjennom handel og transport av råvarer. Byen hadde fått flere bein å stå på. De tre store bedriftene nevnt foran lå alle side om side på Vestsida, og bydelen utviklet seg langsomt fra skipsfart og sjømannskap til industri og arbeiderklasse. I 1882 kom jernbanen til byen og i 1891 kom så broen som bandt Øst- og Vestsida sammen.
Rundt 1910-1920 etablerte jern- og metallindustri seg i byen, og i 1929 anla Norsk Hydro sitt store anlegg for produksjon av kunstgjødsel på Herøya. Storindustrien utviklet seg så utenfor byen. All transport til og fra Herøya, enten det var bil, båt eller jernbane, gikk gjennom Porsgrunn.
Rundt 1920-årene var industrien blitt den største næringen og Porsgrunn var blitt en industriby. 1920-årene gjorde også slutt på Porsgrunn som en av landets største sjøfartsbyer. I 1924 var det ingen seilskuter igjen og mange små verft forsvant, og i det lange løp mistet båten trafikk til bil og jernbane. Gjennom 1920-30-årene endret byen karakter fra en patriarkalsk trelast- og skipsfartsby til en demokratisk industriby.
I løpet av 50- og 60-årene ble Grenland landets fremste industriregion med Porsgrunn som sentrum. Arbeidsplasser og befolkningstallet steg, spesielt i Eidanger grunnet Hydro. Igjen opplevde man at mesteparten av byutviklingen foregikk på utsiden av bygrensa. Fra 1. januar 1964 ble kommunene Porsgrunn, Eidanger og Brevik slått sammen til en kommune.
Porsgrunn er også i dag en viktig industriby, særlig skiller tung- og prosessindustrien seg ut. I dag er Høgskolen i Telemark etablert i byen med studier som omfatter sivilingeniørutdanning, sykepleie- og helsesøsterutdanning. Også Høgskolen BI er etablert i byen. Etter at Hydro reduserte omfanget av sin drift, satte byen inn en storoffensiv for å tiltrekke seg nye virksomheter gjennom prosjektet ”Bo i Grenland”. Byen er en av foregangskommunene i landet når det gjelder å få et yrende liv tilbake til sentrum.
Byutvikling
Byens grenser ble fastsatt i 1813, som en lang smal tarm på begge sider av Skienselva. I 1815 hadde byen 1 500 innbyggere og om lag 500 på Osebakken som var forstad til byen. Som følge av ettervirkningene etter Napoleonskrigene gikk byen inn i en lang periode med stagnasjon.
Elva var livsnerven i bysamfunnet og forbandt byen med verden utenfor. Den var også byens havn og den delte byen i to bydeler; Østsida og Vestsida. I tillegg kom forstaden Osebakken.
På Østsida vokste de store patriserhusene frem langs Storgata. Mot elva lå sjøhus, brygger og skipsverft. Rundt kirken lå hus for arbeidere og håndverkere. Østsida oppviste dermed store sosiale forskjeller.
På Vestsida var det også sjøhus, brygger og skipsverft, men her fantes ingen av de store byhusene. Her var bebyggelsen mer homogen, her bodde skippere, sjøfolk og håndverkere, og de sosiale forskjellene var mindre.
På Osebakken lå amtets sykehus fra 1774 til det ble flyttet til Faret ved Skien i 1830. Her lå også apoteket og en rekke bygninger knyttet mot sykehuset. Osebakken ble innlemmet i byen i 1842, og byen ble egen kommune.
Da byene begynte å vokse i 1850-årene, ble det vanlig å innlemme bebyggelsen og befolkningen i byggebeltet utenfor bygrensa, som allerede brukte og tilhørte byen, samt noe ekstra areal til å kunne vokse på. Porsgrunn var en av de siste byene i landet som fikk slik partiell byutvidelse.
Bybrann 1865, 1901 og 1905
Byen opplevde sin første bybrann i 1865 da 18 hus ved Lilleelva brant ned til grunnen. Selv om man etter dette fikk forbedret brannordning og ny brannvakt i 1872, var ikke det noen garanti mot brann. I 1899 brant det på nytt, to ganger. I mai startet det å brenne på hjørnet Kirkebakken/Meierigata og hele kvartalet brant ned, og i august startet det å brenne i Storgata og fem bygninger, flere sjøboder og et kullager brant ned.
Etter dette ble det i 1901 bygget ny brannstasjon. Den største brannen kom i 1905. Den startet på et trelastlager og spredde seg raskt til bebyggelsen. 61 bygninger, inklusiv den gamle brannstasjonen, brant ned og 24 bygninger ble skadet. Også bybroen brant og ble ødelagt. Flere bedrifter brant også ned.
Brannen i 1905 førte til at byen endret karakter. Den tidligere patriserbyen var sterkt redusert og ny bebyggelse i teglstein, som fulgte murtvang, nyregulerte gater og industri på begge sider av elva ga ny karakter. Også sosialt ble forskjellene mindre. Osebakken utviklet seg til et sted for middelklassen. Østsida fikk sine arbeiderstrøk sørøst i byen. Mellom disse lå Storgata som nå utviklet seg som handelsgate. På Vestsida hadde arbeiderne flyttet inn i skipperhusene.
Vestsida hadde i alle år vært forskånet for brann og beholdt sitt opprinnelige preg, faktisk helt frem til 1960-årene. Da ble deler av bebyggelsen ofret i den kommunale saneringsbølgen som gikk over landet.
Byutvidelse 1920
Byutvidelsen i 1920 førte til en tredobling av arealet og en nesten dobling av folketallet. Etter byutvidelsen var Porsgrunn en by med spredt, lav bebyggelse og hvor løkker og jorder utgjorde store åpne arealer.
Rundt 1920-årene var industrien blitt den største næringen og Porsgrunn var blitt en industriby. Samtidig vendte byen seg fra elva og bygde inn over land med gater som pekte vekk fra elva. Byens bebyggelse grodde sammen og ble tettere.
Reguleringsplan 1939
I 1939 forelå professor Sverre Pedersens forslag til reguleringsplan for Porsgrunn. På grunn av krigen måtte realiseringen av planen vente. I 1947 ble Johs. Borchsenius byplansjef i Porsgrunn og hadde et helt annet syn på byen enn det Pedersen representerte. Byens ulike funksjoner skulle nå legges til egne soner, noe som gjenspeiles i soneplanen av 1955. For å oppfylle soneplanen ble en rekke bygninger revet for å gi plass for nye, og Storgata ble utvidet. 1960-årenes hardhendte byutvikling var en stor kontrast til 50-årenes forsiktige modernisering. På Vestsida rev man et helt kvartal for å gi plass til et varehus.
Nasjonal interesse
Egenskaper
Fylke
Telemark
Kommune
Porsgrunn
Bybranner
Industriby
Kommentar
"Porselensbyen"
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
30677
Historisk definisjon
Ingen historisk definisjon
År historisk definisjon
1807
Historisk næringsvei
Tertiær, Sekundær
Historisk næringstype
Produksjon / industri, Ferdsel / kysttrafikk
Landskapskontekst Nijos
4.1 Skien / Porsgrunn
Beliggenhet
Elveos mot hav
Bystruktur
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Materiale
Stein, Tre
Typisk etasjehøyde