NB

By/tettsted Delområde Søk

Notodden

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Beliggenhet

Ligger der Tinnelva munner ut i Heddalsvatnet.

Beskrivelse

Fra Tinnsjøen er Tinnelva 32 kilometer lang og har en fallhøyde på 173 meter før den munner ut i Heddalsvatnet. Halvparten av fallhøyden er konsentrert om de fem nederste kilometerne med fossene; Svelgfoss (43 m.), Lienfoss (16 m.), Sagfoss (10 m.) og Tinnefoss (19 m.). Disse fossene skulle danne grunnlaget for Notoddens utvikling som industristed.

Fra gammelt kom folk fra bygdene nord og vest for Notodden ned til Heddalsvatnet når de skulle til Skien. Om sommeren rodde man og vinteren bar det over isen. Ved vannet foregikk så omlastingen fra landtransport til sjøtransport og omvendt. I tillegg kom veien fra Heddalen mot Kongsberg over Meheia. Notodden lå i krysningspunktet mellom de mange ferdselsveiene, men var ikke målet for reisen. Både folk, varer og tømmer dro forbi på vei mot Skien. I 1861 sto Telemarkskanalen ferdig og lettet atkomsten ytterligere.

Det var først da man kunne utnytte elva og fossene til industritiltak at Notodden fikk betydning for distriktene. I 1870 startet utviklingen av tresliperier i Skiensvassdraget. Union Brug i Skien startet i 1873. Samme år startet Tinfos Træsliberi i Tinnefossen. Ved salg av bedriften i 1894 så Tinfos Papirfabrikk dagens lys, og rundt fabrikkbygningene vokste det frem et lite samfunn med arbeiderboliger, funksjonærboliger, landhandel og håndverkere.

Fra 1870-tallet utviklet det seg også et sentrum nede ved fjorden som følge av økende trafikk både til lands og til vanns. I 1891 hadde Notodden 478 innbyggere fordelt på 67 ved Tinfos Papirfabrikk og 411 på Notodden. I år 1900 var folketallet i tettbebyggelsen økt til det dobbelte (849). Tettstedet var nå bygdeby med ny vei, ny bro over elva, dampskipsbrygge, to hoteller, landhandel, bank, middelskole, seminar, telefonselskap og meieri.

Da Sam Eyde og de svenske brødrene Wallenberg i 1902 kjøpte Vammafossen i Glomma, ble en ny æra innledet i norsk industrihistorie. Året etter fulgte Rjukanfossen og i 1904 og samme år kjøper de Svelgfoss som del av avtalen om kraftleie av Tinfos Papirfabrik. Styret i Tinfos hadde i 1899 tatt initiativ til etablering av Notodden Calcium Carbidfarik AS. Hensikten med Sam Eyde og de svenske brødrenes oppkjøp var å anlegge en forsøksfabrikk for Birkeland-Eyde-metoden for utvikling av kvelstoffprodukter. Notodden Saltpeterfabrik så dagens lys i 1904 og allerede året etter sto forsøksfabrikken ferdig. I 1905 ble Norsk Hydro-Elektisk Kvælstof Aktieselskab stiftet med sete i Notodden. Produksjonen førte til stor aktivitet og tilflytting.

Byen ble bygget i perioden 1905-1920 basert på arbeidsplassene ved Hydro og Tinfos Jernverk (bygget 1910-1912). På grunn av begrenset overføringsteknologi kunne ikke strøm i den første tiden overføres over større avstander uten store tap. Dette er forklaringen på hvorfor ny teknologisk industri vokste fram på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan.

Notodden dannet mønster for oppbyggingen av flere av de andre stedene der store industriselskap sto bak utbyggingen, bla. på Rjukan og i Tyssedal. Utenfor bedriftsområdet bygde Hydro boliger for arbeidere og funksjonærer; Grønnbyen (1907-10) og Villamoen (1905-14). Norsk Hydro engasjerte seg i sine ansattes boligsituasjon på en måte som vakte oppsikt i samtiden. Boligbyggingen som bedriften sto for hadde god kvalitet og ble tegnet av arkitekter som var blant landets beste.

I 1908 ble bygningsloven gjort gjeldende for det sentrale byområdet, som dermed ble egen ”brannkommune”. Det førte til at mesteparten av bebyggelsen i sentrum ble oppført i mur. Først i 1912 ble Notodden egen bygningskommune og fikk anledning til å utarbeide reguleringsplaner. 1. januar 1913 ble Notodden kjøpstad. Flere boligområder ble nå etablert i utkanten av byen; Hydros Egne Hjem (1910-14), Tinnebyen (1917-20) og Tinfos’ Kanalbyen (1915-18).

På 1920-tallet opplevde byen stagnasjon og tilbakegang for begge de store bedriftene. Mens Hydro i 1934 måtte rasjonalisere til nesten nedleggelse, hadde Tinfos en positiv utvikling frem mot 2. verdenskrig. Både jernverket, karbidfabrikken og trefabrikken gikk bra og reduserte dermed krisen for byen. Etter krigen utvidet jernverket, men i 1987 var det slutt da konkurransesituasjonen endret seg og frakten fra innlandet ble for dyr.

Notodden fremstår i dag som handelssenter for Øst-Telemark. Byen er også skolesenter med videregående skole og en avdeling av Høgskolen i Telemark med over 1200 studieplasser. På det meste hadde Hydro rundt 1 500 ansatte. Det meste er avviklet og Hydro har bygget om til næringspark der de fleste er ansatt i tjenesteytende bedrifter. I industriparken holder også Hydros bedriftshistoriske samling til.

Nasjonal interesse

Rjukan-Notodden ble juni 2009 oppført på den norske tentative verdensarv listen som industrihistoriske kulturminner knyttet til kraftproduksjon, og vil bli underlagt utredninger som vil tydeliggjøre kulturminneverdiene ytterligere.