Beliggenhet
Stavern ligger på vestsiden av Oslofjorden.
Beskrivelse
Stavern er kjent fra Sverres saga. Bebyggelsen lå på det gamle Fiskerneset og utviklet seg på 1600-tallet som ladested og utskipningshavn for Fritzø jernverk, da havneforholdene var mye bedre her enn i Larvik.
På grunn av de gode havneforholdene ble det i 1748 fattet vedtak om å anlegge verft og flåtebase i Stavern. Marinens veft ble lagt på sydsiden av Staverns bebyggelse, mens de militære anleggene ble lagt vest for Stavern inntil bebyggelsen. Nyanleggene ble påbegynt i 1750 og fikk navnet Fredriksvern verft og Fredriksvern. Fra 1751 ble hele bebyggelsen inklusive Stavern kalt Fredriksvern, og ble hetende det frem til 1930 da man igjen tok i bruk det gamle navnet Stavern.
Stavern består i hovedsak av 3 deler: verftsområdet, den militære delen utenfor vollmurene og den sivile bebyggelsen.
På verftsområdet innenfor festningsverket er alle bygninger oppført før 1851, da marinen flyttet til Karljohansvern. Bebyggelsen har militær opprinnelse og er, sammen med barakkene utenfor festningsverkene, en bygningstype som er forskjellig fra bybebyggelsen for øvrig.
I den militære delen av Fredriksvern ble det oppført åtte barakker mellom 1751 og 1754. Disse inneholdt 16 leiligheter for offiserer og 102 leiligheter for menige. Senere kom to barakker til. Kirka ble også oppført i dette området og sto ferdig i 1756.
Storbrannen i 1883 utslettet all bebyggelse i det gamle Stavern unntatt Tollboden og en del av de militære barakkebygningene. Etter brannen ble byen planlagt med rutenettmønster. Nesten all bebyggelse i sentrum er oppført i samsvar med 1880-tallets arkitekturidealer. Den består hovedsakelig av trehus i halvannen etasje med arker. Bare noen få bygninger er i to etasjer. Dette gir bebyggelsen et enhetlig preg og skala.
Mye av virksomheten før marinestasjonen ble flyttet var naturlig nok knyttet til marinen. Etter 1851 gikk det vesle samfunnet gjennom en økonomisk tilbakegang og en omstillingsprosess, men noen av funksjonene ble videreført, blant annet reperbanen. Den hadde forsynt marinen med tauverk, så ble det tauverk for seilskutene og senere for lystseilere og til sist for hvalfangstnæringen, inntil nedleggelse i 1948.
På begynnelsen av 1900-tallet utviklet stedet seg som sommerby og med næringer knyttet til begrepet ”badegjester”. Etter annen verdenskrig ble Risøya landfast og byen fikk en viss industriell utvikling. Det grunne sjøområdet mellom Risøya og fastlandet ble fylt ut i 1960-årene, og nye handelsbedrifter ble etablert der. På slutten av 1980-årene kunne byen oppvist rundt 800 arbeidsplasser i handel, industri, i Forsvaret og i kommunal virksomhet.
Stavern fikk bystatus i 1943(46)
Nasjonal interesse
Staverns historie som ladested og senere med militær virksomhet knyttet til Fredriksvern verft gjør at stedet har kulturhistorie av nasjonal interesse.
Egenskaper
Fylke
Vestfold
Kommune
Larvik
Bybranner
1853, 1883, 1885
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
5593
Historisk definisjon
Ingen historisk definisjon
År historisk definisjon
0
Historisk næringsvei
Organisert / offentlig virksomhet
Historisk næringstype
Forsvar
Landskapskontekst Nijos
1.5 YTRE OSLOFJORD
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Kvadratur
Vekstmønster
Planlagt
Materiale
Tre
Typisk etasjehøyde
1