Beliggenhet
Halden ligger ved utløpet av elva Tista ved Iddefjorden
Beskrivelse
Halden vokste på 16- og 1700-tallet frem som et naturlig knutepunkt mellom landvei og vannvei på tangen under Festningsfjellet. Byen fikk bystatus i 1665. Halden er i utgangspunktet en selvvokst by med et marked, men er senere regulert etter bybranner. Første gang etter den store bybrannen i 1667.
1600-tallet
Byen var stadig utsatt for fiendtlige angrep og ble provisorisk befestet to ganger, først i 1644-45 under Hannibalfeiden og andre gang i 1659-60 under svenskenes angrep mot byen, før man i 1661 begynte byggingen av Fredriksten. Denne byggingen foregikk kontinuerlig frem til 1814, med ulike avbrytelser. På 1730-40 tallet hadde byen sin rikeste blomstringsperiode. I 1769 var Halden med sine 3834 innbyggere Østfolds største by og sågar større enn Oslo.
Etter brannen i 1667 ville de militære at byen ikke skulle bygges opp igjen, da bebyggelse opp til festningen ville gjøre denne lettere å beleire. De militære ble ikke hørt, men fikk gjennomslag for at byens gater skulle gå fra fjorden og elva mot festningen slik at gatene kunne beskytes av festningens kanoner. Helt frem til brannen i 1826 var bystrukturen preget av reguleringen fra 1667.
Byen opplevde nok en bybrann i 1676.
1700-tallet
Bebyggelsen på nordsiden vokste frem på 1700-tallet, men hele bebyggelsen brant i 1759. Etter denne brannen ble gatene gjort noe bredere, men bare få av sidegatene ble rettet mot festningen. Hovedgatene fulgte fortsatt de gamle veiene inn mot byen.
Halden har en helt spesiell historisk bakgrunn og arkitektonisk bakgrunn. Her er naturlig nok forholdet mellom byen og festningen viktig. Hendelsene i 1716 og 1718 har stor nasjonal betydning. I 1716 tente borgerne på byen for å avverge angrep ledet av Karl XII, og to år senere falt Kongen under beleiring av festningen.
I tillegg til de store brannene i 1716 og 1759 opplevde Halden også bybrann i 1703.
1800-tallet
Halden opplevde bybrann både i 1817 og 1826. Etter bybrannen i 1826 ble store deler av sentrum bygget opp igjen i løpet av to – tre år. Gjenoppbyggingen var i hovedsak tuftet på den gamle byplanen, men bygningsmassen ble stort sett formet av arkitekt, Chr. H. Grosch, i ett formalt grep. Byen fikk et stramt, urbant preg med empirens stiluttrykk. Gatehierarkiet tok mer utgangspunkt i formmessig lesbarhet ved å knytte sammen byens monumentale bygninger, plasser og torg, enn i trafikale forhold. Den konsentrerte gjenoppbyggingen etter brannen 1826 har gjort Halden til vår mest helhetlige empireby.
På 1800-tallet var Halden en av landets største sjøfartsbyer og de fleste som bodde på Sør-Halden levde av sjøen. Sjøfolk, håndverkere og handelsmenn slo seg ned her. Mens skipperne bodde innerst i havna, bodde fiskere og strandsittere lengst ute.
1900-tallet
I 1950-, 60- og 70-årene ble det investert lite i den gamle bybebyggelsen og lite ble bygd nytt. Først forsvant boligene fra sentrum, så flyttet industrien etter. Dernest fulgte engroshandelen og til slutt de store detaljhandelsbedriftene. Tilbake lå et sentrum med ”brukket rygg”. Etter Arkitekturvernåret 1975 snudde stemningen. Det ble utarbeidet en verneplan i 1981 med kart hvor verneverdivurderingene var markert. Bygningsverns- og arealbruksintensjonene i Sentrumsplanen av 1981 er bl.a. ført videre i reguleringsplaner for deler av ”Nordsiden”, ”Under festningen”, ”Sørhalden” og ”Banken”.
Arbeidet med ny kommuneplan for Halden sentrum ble tatt opp igjen på begynnelsen av 90-tallet. Sentrumsarbeidet ble dermed satt inn i en større sammenheng, og ble delt inn i en rekke deltemaer. Blant temaene var bl.a. bygningsvern, skilt og reklame og byrom og plasser. I delrapporten om bygningsvern fra 1996 ble det brukt samme verneverdivurdering som i 1981. Vurderingen har to aspekter: bygningens verneverdi som enkeltobjekt og bygningens verneverdi som del av et bygningsmiljø.
I dag har man klart å fylle ut mange av de ”hull” byveven hadde fra forfallsperioden. Nybygg og rehabiliteringer har igjen skapt trivelige bymiljøer. I sentrum finner man bebyggelse fra ulike stil- og tidsepoker, men byens identitet er sterkt knyttet til bebyggelsen og byplanen etter bybrannen i 1826.
Bevaring av hovedtrekkene i denne empireplanen og de viktigste bygningene fra den tiden gir byens innbyggere identitet og tilhørighet. Bygningene fra empiretiden, som ble bygget opp etter de to bybrannene (1817 og 1826), danner grunnstammen i byens bygningsmiljø. Bygninger som er kommet til etter hvert representerer utviklingen av et mangfoldig bybilde, og gir spennvidde til byens dynamikk og vitalitet og dokumenterer byens historiske utvikling.
Halden har sin basis i treforedling i dag som før, nye ”industrier” som informasjonsteknologi, elektronikk, verksteds-, kjemisk- og vareproduserende industri har gitt byen flere bein å stå på. Halden huser i dag en rekke fremtredende teknologibedrifter. Samarbeidet mellom, næringslivet, Høgskolen i Østfold, Institutt for Energiteknikk og kommunen har gjort Halden til et interessant etableringssted for høyteknologibedrifter og kunnskapsbasert virksomhet.
Nasjonal interesse
Haldens historie som festningsby, Norges mest helhetlige empireby, og byens historie som en av Norges største sjøfartsbyer på 1800-tallet, gjør at Haldens bymiljø er av nasjonal interesse.
Egenskaper
Fylke
Østfold
Kommune
Halden
Bybranner
1667, 1676, 1703, 1716, 1759, 1817, 1827
Kommentar
Grensebyen i sør
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
21970
Historisk definisjon
Kjøpstad
År historisk definisjon
1665
Historisk næringsvei
Organisert / offentlig virksomhet
Historisk næringstype
Handel, Forsvar, Produksjon / skipsbygging
Landskapskontekst Nijos
3.3 Østfoldraet
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Materiale
Murstein, Tre
Typisk etasjehøyde
2