Beliggenhet
Lillehammer ligger ved nordenden av Mjøsa i begynnelsen av Gudbrandsdalen. Byen er innrammet av et jordbrukslandskap med sterke landskapsformer og markert sammenhengende vegetasjon. Landskapet rundt byen er sterkt nord-sør orientert. Vassdragene Bæla, Skurva, Mesna og Åretta bidrar til oppdeling av landskapet i retning øst-vest.
Lokaliseringen av Lillehammer er klart knyttet til beliggenheten i knutepunket mellom vannveien Mjøsa og landeveien, den gamle kongeveien mellom Christiania og Trondheim.
Beskrivelse
Lillehammer var den første innlandsbyen som ble anlagt i Norge etter bergverksbyene Røros og Kongsberg på 1600-tallet. Byen ble anlagt for å fremme handel med varer til og fra Gudbrandsdalen. Jordbruksvarer fra dalen ble transportert på landevegen til Lillehammer og Vingnes, hvor varene ble lastet om og fraktet videre på Mjøsa mot hovedstaden, med båt om sommeren og på isen om vinteren. De industrielle mulighetene som lå i vannkraften i Mesnaelva var også et viktig argument for plasseringen av den nye innlandsbyen.
I august 1827 vedtok Stortinget å opprette et kjøpstadsanlegg i nordenden av Mjøsa, Lillehammer og Vingnes. Byen fikk fullverdige kjøpstadsrettigheter fra 1842. Før 1827 fantes det bare gårdsbebyggelse i området for kjøpstadsanlegget. Ved Hammer gård var det kirke og markedsplass hvor det i lengre tid hadde vært årlige markeder med betydelig omsetning. Flere av de gamle gårdstunene er fortsatt intakt.
Byen vokste sakte de første årene. Fra den ble opprettet og helt opp til 1912 skjedde byveksten etter de planene som ble trukket opp ved grunnleggingen i 1827. Mesnaelva markerte et skille i byen. Omkring 1900 var Lillehammer i sterk vekst. Lillehammers befolkning ble mer enn fordoblet på 30 år, fra 1832 innbyggere i 1890 til 5189 i 1920.
Kommunikasjon / samferdsel
Gamlevegen, gutuene og Vinterbrøyta er de mest markante vegfarene fra byens etablering. Gamlevegen er en del av kongeveien. Gutuene går mellom de gamle gårdstunene og utmarka i retning øst-vest. Vinterbrøyta er forbindelsen fra Hammer gård til bryggene ved Berget i nordenden av Mjøsa. Stedet har vært trafikknutepunkt siden 1600-tallet. Kontakten og nærheten til utmark og fjell var viktig. Gamle Norseterveg er et eksempel på dette.
I 1841 ble det første dampskipet satt i rutetrafikk på Mjøsa, og på 1850-tallet ble jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll bygd ut. Dermed ble avstanden til hovedstaden betraktelig mindre. Samtidig ble veianleggene nordover i Gudbrandsdalen utbedret fra 1854, og Lillehammer forsterket sin rolle som porten til Gudbrandsdalen.
Lillehammer fikk jernbaneforbindelse med Christiania i 1894. Dette stimulerte både industri og handel. Mange flyttet til byen. Jernbanen er den viktigste forklaringen på at byen vokste raskt omkring århundreskiftet. Industrien fikk lettet tilgangen på råstoffer, og vegen til det nasjonale markedet ble kortere. Handelsnæringen måtte fornye seg på grunn av økt konkurranse utenfra. Bondehandelen med et bredt varetilbud forsvant til fordel for nye spesialforretninger.
Allerede i 1896 var banen forlenget nordover Gudbrandsdalen til Sel. Bygningene knyttet til banen ble tegnet av Statsbanens egen arkitekt, Paul Armin Due. De største stasjonsbygningene, som Lillehammer stasjon, ble bygget i mur. I 1921 var forbindelsen over Dovrefjell til Trondheim ferdig.
Industri
Håndverk og småindustri var en viktig næring i Lillehammer hele 1800-tallet, og i flere av bakgårdene er det mindre verkstedbygninger. Den kraftkrevende industrien ble lagt langs Mesnaelva. Uldvarefabrik. På Busmoen ligger verdifulle industribygninger fra tidlig på 1900-tallet, med omliggende arbeiderboliger.
Lillehammer ble i 1894 Norges tredje by med elektrisitetsverk. Elektrisiteten var i første omgang myntet på industrien. Bygningene til både kraftstasjonens øvre anlegg fra 1917 og nedre anlegg fra 1921 ligger intakt. Omkring i byen ligger også flere tranformatorkiosker i nybarokk stil fra 1920-tallet.
Villabebyggelse
I 1912 ble en plan for villabebyggelse utenfor den tette byen vedtatt. Bestemmelsene gjaldt også for byggebeltet i Fåberg kommune som lå langs bygrensen.
Arbeiderboliger
Busmoen var det siste ledige arealet innenfor bygrensen. Det ble avsatt til industri og arbeiderboliger. Blant de første husene som ble reist, var fem boliger etter hagebyidealet til arbeidere på Mesna Træsliperi i 1911. etter tegninger av Magnus Poulsson. Husene er et tidlig eksempel på hageby for arbeidere i Norge, men det er i dag bare et av husene som framstår i original forfatning.
Busmoen ble fram til 1940 bygget ut med industri og frittliggende arbeiderboliger på 1 ½ etasje. Denne bygningsmassen ligger intakt, men mange av industrilokalene er nå konvertert til kontorer og boliger. Etter krigen ble den nordre delen av Busmoen bebygget med firemannboliger i mur, langs Olsen Bergs gate. Rett nedenfor ble området i 1948 utvidet med vertikaldelte tomannsboliger langs Nøttetrevegen, tegnet av Bjarne Ellefsen. Disse er tidlige eksempler på elementhus i bindingsverk. Lengst sør på Busmoen, ut mot Mesnaelva, er det et tidlig eksempel på rekkehus. Der ble et sammenhengende rekkehus med 10 leiligheter bygget som arbeiderboliger i 1952.
Turisme / sanatorier
Allerede på 1800-tallet var det utenlandske turister i Lillehammer. Jernbanen gjorde i 1894 reisen fra Christiania enklere, og åpnet for et større volum på turismen. Mange kom for å oppleve naturen, og Mesnafossen og skiløypene var viktige trekkplastre. Lillehammer største turistattraksjon var likevel De Sandvigske samlinger, som fra 1904 holdt til på Maihaugen. Byen ble en ”rekreasjonsby” takket være det tørre gode klimaet. Turismen ble en viktig næring i Lillehammer. I 1920 hadde Lillehammer 17 hoteller og sanatorier med 437 gjester til stede. Det var langt over andre byer av tilsvarende størrelse, med unntak av Hamar.
Ved århundreskiftet herjet tuberkulosen. Siden lufta i Lillehammer ble regnet som tørr og sunn, fikk byen flere sanatorier. I 1915 ble Lillehammer Sanitetsforening Tunberkulosehjem bygget. Den store trebygningen står fremdeles intakt som en del av Revmatismesykehuset. Etter hvert var ønskene om helbredende opphold blitt videreført til ønsker om mer generell rekreasjon, ro og naturopplevelser for folk med penger. Slik var grunnlaget lagt både for hotell i sentrum, hoteller og pensjonater oppover mot skogen og på fjellet. I innenfor bygrensen lå de etablerte hotellene, som kunstnerhotellet Breiseth, Grand Hotel og Victoria. Disse bygningene er viktige historiske eksponenter for turistnæringen.
2.verdenskrig
Lillehammer ble hovedkvarter for den tyske okkupasjonsmakten på slutten av 2. verdenskrig.
Villaen Trararo i Messenlivegen der Gestapo holdt til, og en stor bunkers bygd i tilknytning til Lillehammer Turisthotell er eksempler på byggverk fra denne tiden som fortsatt er bevart.
Norges Bank på Stortorget spilte en viktig rolle i de første dagene av krigen, da alt gullet i Norges Bank i Oslo ble flyttet til Lillehammer.
Etter 1950 og OL i 1994
Fram til omkring 1950 utviklet Lillehammer seg stedegent og fikk tydelige særtrekk. Et tydelig tidsskille avspeiler seg i bebyggelsen omkring 1950-60. Da kom overgangen fra den klassiske byplanleggingen til den moderne areal- og oversiktsplanleggingen.
En sentral del av Lillehammers identitet er i dag knyttet til OL i 1994. De viktigste kulturminnene etter arrangementet finner vi i Olympiaparken. Lokaliseringen av Olympiaparken med Håkonshall, Lysgårdsbakkene hoppanlegg og freestyle-anlegget i lia bakenfor samt skiskytter - og langrennsarenaen med sine løyper innover i marka, har i hovedsak bakgrunn i tre forhold. Det ble tatt utgangspunkt i minst mulig transportavhengighet og etablering av en større idretts - og friluftspark inntil byen og Mesnavassdraget. I tillegg var hensynet til byens identitet og kulturlandskapet svært viktig.
Det ble vist respekt for landskapet ved blant annet å etablere klare avgrensninger mellom natur og anlegg. Anleggene ble lagt godt inn i terrenget blant annet for å bevare opplevelsen av det viktige kulturlandskapet nær sentrum. Hoppanlegget ble i tillegg lokalisert i god avstand fra Lysgård som er et fredet gårdsanlegg. I tråd med tradisjoner er veier og parkeringsanlegg konsekvent lagt i overgangen til skog og kulturlandskap.
Nasjonal interesse
Lillehammer er ”Gudbrandsdalens by” og er viktig som identitetsfaktor for et relativt stort omland. I stor utstrekning dreier dette seg om handelsbyen Lillehammer, men det har også sammenheng med Lillehammers historie som ”helseby” og ”kunstnerby”, adminstrasjonssentrum og som regionalt skole- og utdanningssentrum.
Byen er klart den best bevarte historiske trebyen ved Mjøsa. Særpreget er knyttet til byens beliggenhet i landskapet, kvartals- og eiendomsstruktur og målestokk. Verdien er knyttet til miljø fremfor enkeltbygninger. Lillehammers identitet knytter seg fortsatt til handel og turisme med det markante og egenartede bygningsmiljøet som en viktig ramme. Lillehammers byutvikling er også sterkt knyttet til ferdsel, varetransport og handel. Særlig er dette tydelig for byutviklingen i 1800-årene og første del av 1900-årene.
De historisk viktigste områdene i Lillehammer er jernbaneanlegget, miljøene ved Bryggegata, villaområdene sør for Søndre gate, områdene som sokner til Bankgata, Nedre Lysgårdsveg, Th. Lundes veg/Forstmester Barths veg/Nordsetervegen, boligmiljøer på Busmoen og industriområder med kraftverk ved Mesna. Det er dessuten grunn til å fremheve hva Mesnaelva, med sine industriområder midt inne i byen, tilfører Lillehammer. Ikke minst er kraftverksdammen med det omliggende landskap viktig. Busmoen forteller om arbeidernes kår.
Maihaugen, De Sandvigske Samlinger er også et element med betydelige verdier som skaper nasjonal interesse for Lillehammer.
En vesentlig opplevelseskvalitet i denne byen er også det sterke nære samspillet mellom bebyggelse og storslagent jordbrukslandskap mot øst.
Egenskaper
Fylke
Oppland
Kommune
Lillehammer
Kommentar
Dølabyen
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
19096
Historisk definisjon
Kjøpstad
År historisk definisjon
1827
Historisk næringsvei
Tertiær
Historisk næringstype
Ferdsel / veier
Landskapskontekst Nijos
8.6 ØVRE BYGDER VED MJØSA
Beliggenhet
Elveos ved innsjø
Bystruktur
Kvadratur
Vekstmønster
Planlagt
Materiale
Tre
Typisk etasjehøyde
3