Beliggenhet
Oslo ligger innerst i Oslofjorden omgitt av skog og jordbruksarealer og med et stort oppland. Byen er omringet av åskammer og ligger som ei gryte ned mot fjorden med de to vikene Bjørvika og Pipervika på hver sin side av Akerryggen. Akerselva renner ut i Bjørvika. Ekeberg, Grefsenkollen og Holmenkollen med de tilliggende dalene Groruddalen, Maridalen og Sørkedalen står fram som konstituerende og ordnende for byens rom, form og funksjoner.
Beskrivelse
Oslofjorden går dypt inn i landet og muliggjør sjøveis transport til og fra et rikt skog- og jordbruksområde. Fra fjordbunnen er det god ferdselsmulighet videre innover i de åpne østlandske landskapene. Dette skapte forutsetningene for den første bymessige bebyggelsen i området vi i dag kjenner som Gamlebyen. Allerede rundt år 1000 fantes det en kirke og en del bymessig bebyggelse her. På 1100-tallet valgte kongen å ta sete også her, og Oslo ble et av flere sentre for kongemakten.
Det var først kongssetet, senere stattholderfunksjonen, som ga Oslo betydning. Økonomisk og kirkelig forble henholdsvis Bergen og Trondheim viktigere sentra gjennom hele middelalderen og dels etter, men fra 1800-tallet overtar Oslo definitivt som hovedstad.
I tillegg til selve bybebyggelsen var Hovedøya med klosteret og Akershusneset med festningen vesentlige deler av det middelalderske bysamfunnet.
I seinmiddelalderen hadde byen betydelig handel med utlandet, særlig med Hansabyene. Da Håkon 5. Magnusson begynte byggingen av Akershus Festning sent på 1200-tallet, var Oslo blitt en viktig handelsby. Dette spilte sannsynligvis en betydelig rolle for at byen ble rikshovedstad i 1299.
Veinettet
Middelalderbyens vei- og gatenett fulgte det naturlige terrenget. Østre strete var først og fremst innfartsåren til byen, mens Vestre strete var byens interne hovedgate. Trondheimsveien og Strømsveien gikk nordover gjennom Groruddalen. Sørover gikk Enebakkveien og veien over Ekeberg til bygdene på østsida av fjorden. Veien vestover gikk over Frogner og Bestum.
Nedgangstid
Ved midten av 1300-tallet var middelalderbyen Oslo på sitt mektigste. Byen hadde 5 kirker av stein, tre klostre, bispegård, kongsgård og hospital. Med svartedauden i 1349, brøt store deler av handelen og det politiske administrative system sammen. I 1397 tapte Norge egen sentraladministrasjon. Den 400 år lange unionen med Danmark, virkningene av svartedauden, og reformasjonen førte til at byen fikk mindre betydning.
Monumentalbyggene forfalt. Ved midten av 1500-tallet var bare én av de opprinnelige fem kirkene igjen, og det siste av tre klostre, Fransiskanerklostret, gjøres om til hospital i 1537. Etter reformasjonen ble hele bispegårdsanlegget skjenket til byens borgere, og forfallet skjøt for alvor fart.
Etter en storbrann i 1624 flyttet Christian IV byen inn under Akershus festning. Her ble det etablert en renessanseby med brede gater i rutenett og med byggeskikk preget av kontinentale tradisjoner. Dette er starten på Kvadraturen, som var byens absolutte sentrum fram til utpå 1800-tallet.
Mens de fleste europeiske middelalderbyer fortsatte å være bebygget i nyere og moderne tid, førte flyttingen av Oslo etter brannen i 1624 til at det middelalderske bylandskapet i Gamlebyen gikk over til jordbrukslandskap. Først med jernbanelinjene fra midten av 1800-årene kom det store endringer i området. Arealer ble gjennomskåret av banetraseer, og dels bebygget med murgårder.
Utnyttelsen av tømmerressursene rundt byen, fløtningsveiene i Nordmarka og trelasteksporten var viktig for utviklingen av Oslo som eneveldets norske hovedstad i 1600- og 1700-årene, og skapte grunnlag for den nye hovedstadsbyggingen på 1800-tallet og den sterke kommersielle og industrielle posisjonen Oslo da fikk.
Byens forsteder vokste kraftig på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet, og selv om det ble gjennomført flere byutvidelser vokste stadig nye forsteder fram rett på utsiden, der murtvangen ikke gjaldt og det var billigere tomter.
1800-tallet ble den store ekspansjonsperioden i byen. Byen ble en viktig industriby, og Akerselva ble landets mest “hardtarbeidende elv”. Det ble etablert mange industriforetak, primært mekanisk industri og tekstilindustri. Industrien krevde arbeidskraft, og folketallet økte kraftig.
Første halvdel av 1800-tallet
Ved unionen med Sverige i 1814 ble Oslo landets hovedstad. Med fulgte oppbygging av institusjoner og bygninger i Kvadraturen, som var byens kjerne, men arealene i Kvadraturen ble raskt for små. Omfattende diskusjoner om i hvilken retning byen skulle ekspandere og hvor slottet skulle ligge endte med at slottet ble anlagt mot vest – i enden av det som skulle bli Karl Johans gate.
Dette betydde at institusjonsbygninger som Stortinget, Høyesterett, Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet ble bygget utenfor Kvadraturen, og fra ca. 1850 begynte Kvadraturen å endres til et city-område.
Universitetet ble opprettet i 1811. I 1833 ble det astronomiske observatorium innviet. Dette var tegnet av arkitekt Christian Grosch. For det nåværende anlegget ved Karl Johan ble grunnsteinen nedlagt i 1841.
Byvekst
Voldsom industrivekst ga arbeid til mange og stor vekst i folketallet. Fra rundt 28 000 innbyggere i 1800 økte tallet til 228 000 innbyggere hundre år seinere. Mur-leiegårdene fra 1800-tallet preger fortsatt indre deler av byen sammen med tilhørende offentlige bygg som kirker og skoler. Befolkningsøkningen var gjennomgående større utenfor bygrensen enn innenfor. Flere større og mindre byutvidelser t.o.m. 1878 var i stor grad motivert av ønsket om å få kontroll over byutviklingen.
Christiania, som på slutten av 1800-tallet ble til Kristiania og i 1924 var blitt sentrum i det omdøpte Oslo, var prinsipielt en murby. Murtvangen bidro til å gjøre det dyrt å bo i Christiania, og bidro til byens særlige klassegeografi. Grovt uttrykt bodde og arbeidet borgerskapet og deres nære betjenter innenfor (mur)grensen, daglønnere og andre mindre velstående bodde utenfor.
Dette mønsteret besto usvekket til ca. 1850, men ble deretter gradvis utvannet som en følge av industrialiseringen, med skille mellom arbeidssted og bolig. År 1900, etter 80 års sammenhengende sterk areal-, befolknings- og bebyggelsesvekst, var det sosial-geografiske hovedskillet ikke lenger sentrum/periferi, men vestkant/østkant.
Mur-leiegårdene
Murgården/leiegården i 3-4-5 etasjer overtok som byens mest karakteristiske bygningstype. Folk bodde ikke mindre tett enn før, men sunnere, og overveiende i egen leilighet.
Nedre del av Møllergaten og øvre del av Torggata med tilstøtende gater er i dag det eneste gjenværende området med et visst innslag av bebyggelse fra tiden omkring 1860.
Fra slutten av 1860-årene og frem til byggeboomen omkring 1875, ble tre større områder utbygd etter utparsellering og annen tilrettelegging av kapitalsterke grunneiere, Nedre Tøyen, Grünerløkka (første byggefase) og Meyerløkka.
Leiegårdstypen, som frem til ca. 1870 hadde hatt et klart middelklassepreg, fikk på Tøyen og Grünerløkka et mer proletært preg. Fasadene ble enklere, og leilighetene mindre. Hus ble også oppført innover i kvartalet, delvis som industribedrifter. På Meyerløkka derimot, styrte grunneierne utviklingen gjennom servituttfestede forbud mot sjenerende virksomheter og arbeiderboliger.
I området mellom Holbergs plass og Parkveien, bygget ca. 1870 – 1900, er det bevart et noenlunde homogent murgårdsområde av klassekarakter lignende Meyerløkka. Et sammenlignbart område er også Ruseløkka.
Karakteristisk for datidens middelklasserettede bebyggelse var at den utviklet seg forholdsvis jevnt. Arbeiderklasserettet bebyggelse derimot, vokste mer i rykk og napp i takt med konjunkturene. Dette var mer risikofylt på grunn av denne leieboergruppens usikre og til dels miserable avlønningsforhold.
Fredensborgområdet ble i hovedsak utbygd i 1880 – 90-årene. Typisk for 1880-årene er at gårdene gjennomgående er tre etasjer høye, mens siste fase av utbyggingen i 1890-årene har fire etasjes gårder. Sosialkarakteren er nærmest øvre arbeiderklasse, med begrenset grad av næringsvirksomhet i bakgårdene.
Gamlebyen ble i løpet av 2. halvdel av 1800-årene endret fra forholdsvis ”pen” forstad til murgårdsbydel med sosialt blandet preg. Arkitekturen svinger seg på enkelte steder til berlinske høyder, og Harald Hårdrådes plass er et sjeldent stykke bykunst.
1890-årene markerer det som kan kalles leiemurgårdens triumf i Kristiania. Dette skjer både innenfor den eldre grensen av 1859, og i de nye ytterområdene etter byutvidelsen 1878. En håndfull arkitekter var dominerende og aktive over hele byen, utstyrt med et bredt spekter av fasade- og planløsninger, alt avpasset etter forventet betalingsevne hos leieboerne.
I Birkelunden på Grünerløkka ble kvartalene gjort mindre enn tidligere under en stillstandsperiode i 1880-årene, formodentlig for å unngå bakgårdsbebyggelse. Samtidig innførte Thorvald Meyer forbud mot virksomheter som kunne ”uleilige” beboerne. Arbeiderklassekarakteren ble imidlertid ikke endret av dette, men Thorvald Meyers gave av et helt kvartal til kommunen i opparbeidet stand som park, og den oppsluttende symmetrien i den påfølgende anleggelsen av Paulus kirke og Grünerløkkens almueskole, løfter hele områdets urbane karakter og kvalitet.
På Universitetets eiendom Tøyen ble utbyggingen av området mellom Grønland og Botanisk Have fullført i løpet av 1890-årene. Den nye bebyggelsen fikk klar arbeiderklassekarakter. Det mest karakteristiske innslaget i området er ”gråbeingårdene” syd og sydvest for Botanisk Have.
På Vestkanten ble utbredelsen av leiegårder hindret av at store arealer hadde villaservitutter, eller var løkkeeiendommer der eierne ikke var motivert for salg. Først etter ca. 1895 ble leiegårdsbebyggelsen dominerende i deler av dette området; da fant det til gjengjeld sted en enorm byggeaktivitet. Alt etter tomte- og byggentreprenørenes spekulasjoner over fordelaktig beliggenhet og forventede leieinntekter bestemte bebyggelsens luksuriøse preg.
Områdets og bebyggelsens sosiale nivå er imidlertid vekslende: Ved dype kvartaler og på grunne tomter uten mulighet til fløyer kunne bakgårdsbebyggelsen bli mer arbeiderklassetilpasset. På Majorstua og Skøyen vokste det også opp en del industri i 1890-årene. Vestkanten var ikke bare vestkant. Bla. hadde Balkeby-kolonien på nordsiden av Bogstadveien siden 1860-årene gitt dette området et ”småfolkspreg”, som ble videreført da strøket ble gjenoppført som murleiegårder etter brann i 1879.
Skillebekk området er et sjeldent eksempel på kombinasjonen av flotte murgårder og trange gater. Det ble ved uparselleringen belagt med Vestkant-villastrøkenes vanlige servituttforbud mot ”generende” virksomheter og bebyggelsestyper og krav til arkitektonisk høyverdighet. Området byr derfor på til dels pompøse fasader med tilsvarende store leiligheter, trengt sammen langs til dels smale og forhavefrie gater.
Byvilla-områder
Da Slottet i 1820-årene ble vedtatt lagt til Bellevue-høyden i Bymarken vest for byen, styrket dette den allerede påbegynte utviklingen av byløkkene til villaområde med overklassekarakter. Kong Karl Johan begynte i 1830-årene å kjøpe opp løkker for å kunne danne en sammenhengende offentlig park fra Slottet til Bygdøy. Dette prosjektet ble oppgitt før Oscar I overtok tronen i 1844. I stedet ble Slottsparken avgrenset ved at det ble trukket grensegater (Wergelandsveien og Parkveien) inne på Slottseiendommen mot nord og vest. For å gjøre overgangen til kommende bebyggelse mindre brutal, ble tomtene langs disse veiene belagt med bestemmelser som regulerte bebyggelsens størrelse, karakter/bruk og plassering på tomten. Dette utviklingsmønstret ble, med og uten Slottets medvirkning, videreført i transformasjonen av løkkemarken vestover.
Frem til slutten av 1880-årene var utbyggingen av den nye vestkanten fullstendig dominert av frittstående toetasjes byvillaer med forhaver. Det mest kjente området er Homansbyen, som kan kalles den første villaforstaden i Norden. Her skiller den eldste delen fra omkring 1860 seg ut ved at eiendommene ble solgt ferdigbygd. Villaene ble oppført i utvalgte moderne historiske stiler med tilhørende ulik fordeling av volumer, høyder og farvesetting.
Tilsvarende utvikling fant ikke sted nord og øst for byen. Riktignok mangler ikke disse områdene frittliggende bebyggelse fra 1850 og fremover, men det dreier seg om allerede opparbeidede løkker, eller enkelthus og grupper innen rammen av mer beskjedne forstadsforhold, eller eier- eller direktørboliger i tilknytning til industrivirksomhet. Det er ingen sammenhengende byvillastrøk med unntak av Frølichbyen. Denne lille husgruppen ved Gjetemyrsveien ble reist for å vise at det også ved Christiania kunne bygges ildsikre egnehjem til en pris som ”den jevne mann” kunne overkomme.
I 1878 ble byen betydelig utvidet. I de nye områdene ga den reviderte bygningsloven adgang til å bygge trehus av begrenset størrelse. Fordelingen av villaer bygget over denne nye bygningslovs-lesten ble jevnere enn før, men også nå ble de samlede villastrøkene konsentrert til Vestkanten. De mest markante områdene er strekningen fra St.hanshaugen til Bolteløkken, Fagerborgområdet vest for Stensparken, Frognerjordet vis à vis Frognerparken, og Holteløkken foran Uranienborg kirke. Utbyggingen her gikk så sent at den i 1898 ble innhentet av murtvang. Områdene er derfor en blanding av sveitser/dragestilsvillaer i tre og mer nybarokkpregede villaer i mur fra etter århundreskiftet. Pga. områdeservituttene er imidlertid volumene noenlunde like, og områdekarakteren homogen, solid middelklasse.
Strøket langs Drammensveien var i 2. halvdel av 1800-årene byens mest eksklusive. Flere av de større eiendommene ble utparsellert etter 1900, men den herskapelige karakteren ble opprettholdt. I det noenlunde sammenhengende området mellom Frederik Stangs gate, Bygdøy allé, Thomas Heftyes gate, Tostrup terrasse og Drammensveien, samt området mellom Frognerbekken, Drammensveien, Tostrups gate, Bygdøy allé og Kristinelundveien, finner vi en enestående konsentrert samling av 1900-talls norsk villaarkitektur fra nybarokk til funkis. Her var det ikke ”bare pene mennesker” som bodde; her bodde de ”fine”.
Rundt århundreskiftet opplevde byen økonomisk krise og leiegårdsbyggingen stoppet opp.
Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en nasjonal begeistring. Byggingen av Holmekollen restaurant, Frognerseteren med mer vitnet om en våknende interesse både for historie og for naturen. Holmenkollbanen ga lettere adgang til marka og friluftsliv ble viktig. Bedre kommunikasjon gjorde det mulig å bosette seg fast på øyene og langs kysten, langs banene og rundt togstasjonene. Villaene ble bygget i dragestil og sveitserstil.
Maritim virksomhet
Oslos sentrale havneområde har to viker, Bjørvika/Bispevika med den eldste havna og Pipervika som er en yngre del av Oslo havn.
1800-tallet var en ekspansiv periode for byen og havna. Utskipingen av trelast økte kraftig, og
kravene til en effektiv havn med kort laste- og lossetid steg. Etablering av rutetrafikk utover i århundret innebar også behov for nye kaiarealer. Løsningen var både økt kailengde, samt en mer funksjonsdelt havn.
Etablering av jernbaneforbindelser fra midten av 1800-tallet medførte effektivisering av transporten innover i landet. Da Hovedbanestasjonen ble anlagt i 1854 var plasseringen ved havna en avgjørende lokaliseringsfaktor, og befestet Oslo som nasjonalt kommunikasjons-knutepunkt.
Pipervika ble først bygget ut som havn i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Samtidig ble det bygget kaier videre vestover, forbi nåværende Aker Brygge og ut langs nyanlagte fyllinger på Filipstad. Havnevirksomheten ga godt grunnlag for etablering av maritime håndtverks- og industribedrifter, og etter hvert betydelige verft og mekaniske verksteder. Oslo ble dessuten sete for viktig rederivirksomhet som etablerte seg med markante bygninger i sentrum.
Kvartalsparker
Mange av de tidligste kvatalsparkene ble anlagt med klassisistiske og/eller barokke forbilder, hvor omkransende trerekker erstatter bygningsfasader mot omliggende gaterom. Parker som Olaf Ryes plass og Birkelunden tilhører denne kategorien. Studenterlunden/Eidsvolls plass kan, tross en mer broket historie, også plasseres her.
Folkeparker; Utsiktsparker og større landskapsparker
Vesentlig for de naturromantiske folkeparkene er samspillet med terrenget for å gi veksling i inntrykk og opplevelser, fra de små intime rom til storslåtte utsiktspunkter. Slottsparken, Akershus festning, Tøyenhagen (Botanisk hage), St.Hanshaugen, Stensparken /Blåsen, Uranienborgparken, Kampen park og Ekebergskrenten hører hjemme her. Akershus festning ble en av Christianias første populære parker for flanering etter at festningen på 1800-tallet ble tatt ut av aktiv bruk som forsvarsverk og åpnet for allmennheten.
Som landskapspark i den store skala står imidlertid Folkeparken på Bygdø kongsgård i en særstilling. Med forbilde fra Stockholm ønsket unionskongene fra 1837 og utover hundreåret å skape et større parklandskap med et stort antall varierte opplevelser. Anlegget er fredet.
Parkdrag og friluftsområder
Omkring 1900 vokste det fram en byplantradisjon med sterk formingsvilje og blikk for de store plangrep i samspill med natur og landskap. Denne byformkunsten hadde sin blomstring i mellomkrigstiden, med forgrunnsfigurer som Harald Hals og Sverre Pedersen, og vant også anerkjennelse i utlandet. Store sammenhengende grøntdrag for lek og opphold ble vektlagt, gjerne som del av grønne korridorer som inn mot Oslo sentrum. Sterke aksedrag og fondmotiv, med innslag av parkgater og grønne akser var også sentrale elementer i helhetlige byplangrep. Denne tradisjonen har særlig preget Oslo mellom ring 2 og ring 3.
Et helt spesielt anlegg er Frognerparken med Vigelandsanlegget som er fredet på grunn av sine spesielle kulturhistoriske og kunstneriske kvaliteter.
Kolonihager, parsellhage og skolehager
Oslos kolonihager ble etablert mellom 1907 og 1929. Kolonihagene hadde som formål å gi byens arbeidere hager for grønnsakdyrking, både av helsemessige og økonomiske årsaker, men fikk tidlig også viktig funksjon som sommerhytter. Parsellhagene hadde samme opprinnelige formål, og har beholdt karakteren som dyrkingsland. Skolehagene har hatt som formål å gi grunnskoleelever opplæring i hagebruk, og hadde sin start i Oslo i 1906. Geitmyra skolehage har vært og er senter for denne kommunale aktiviteten.
Hovedstad i et selvstendig Norge
Utover 1900-tallet befestet byen sin posisjon som landets økonomiske sentrum. Statsmakten og det offentlige styringsverket vokste og konsentrasjonen i hovedstaden var merkbar. Mange firmaer med virksomheter andre steder hadde også gjerne sine hovedkontorer i hovedstaden, der rikets finansielle, politiske og kommunikasjonsmessige sentrum lå.
Boligbygging
Sosialliberale og sosialdemokratiske strømninger manifesterte seg i realisering av sosiale boligprogram allerede fra tidlig 1900-tall og utviklingen av velferdsstaten i etterkrigstiden. Totalplanlagte boligområder ble bygget både i kommunal og privat regi. De første store sosiale boligprogrammene ble realisert i nybarokk og nyklassisistisk arkitektur – med Torshov, Ilatrappen, Lindern og Ullevål Hageby som betydelige eksempler. Senere kom de funksjonalistiske innslagene på Marienlyst og Carl Berners plass, Sinsenbyen og Iladalen med kirken. I mellomkrigstida økte boligbyggingen i Aker sterkt. Sinsen ble utbygd i tillegg til villastørk i vest og på Bekkelagshøgda/Nordstrand. Forutsetningen for utbyggingen var forstadsbanene bl.a. Holmenkollbanen, Ekebergbanen (1917), Sognsvannsbanen (1934) og Kolsåsbanen (1934) og trikkelinjene. Ilakompleksene (Ark Harald Aars 1933) ble det siste av disse store kommunale boligutbyggingene.
I tillegg til de store områdeutbyggingene ble 1800-årenes murbebyggelse i indre by supplert med 1900-årenes jugendpregete, nybarokke, nyklassisistiske og funksjonalistiske murbebyggelse. Med befriende visuell letthet uten historiske forbilder, men fremdeles hovedsakelig i en murtradisjon, avlaster ”funkisen” tendensen til tung overlesset arkitektur i leiegårdsmiljøet. Først i 1960-årene kapper betongarkitekturen murtradisjonens røtter fra 1624 i det hittil sterkeste brudd med den kontinuerlige bytradisjonen. Funksjonalismen kombineres med nye idealer for byplan hvor frittstående bygninger etter hvert overtar for kvartaler med sammenhengende randbebyggelse.
I ytre by nedfelte de samme tendensene seg i en del særlig verdifulle småhusområder. Ulvøya er en fremtredende representant for funksjonalismens arkitektur og byplanidealer. Et vesentlig trekk ved det store bybildet er for øvrig nettopp ”den grønne villabyen” hvor landskapsform, vegetasjon og bebyggelse inngår som en enhet i bykarakteren. Den er også med og manifesterer det historiske Aker i forhold til det sentrale byområdet.
Funksjonalismen
I 1930-årene ble det reist en rekke bygninger, både villaer, boligblokker og forretningsgårder i funksjonalistisk stil. Eksempler på dette er Horngården, blokkene langs Kirkeveiringen og Sinsenbyen. Rådhuset ble påbegynt i 1930-årene, men ble først innviet i 1950. Store deler av gamle Vika ble sanert og området rundt ble regulert og bebygget med forretningsgårder tilpasset Rådhusets arkitektur.
Veier
Et vesentlig trekk ved det 20. århundres vekst er i motorisert landveis og luftbåren transport – bilens og flyets tidsalder. I kombinasjon med utbyggingen av baner oppsto radikalt nye kommunikasjonsmønstre og utbyggingsmuligheter med stor byspredning som resultat. Dette preger store deler av forstadsbebyggelsen som vokste fram som åpen villabebyggelse i det tidligere Aker.
De store ringveisystemene er vesentlige elementer fra perioden. Det er viktig for opplevelsen av bylandskapet at de to største ringveiene i høy grad knytter seg til de store terrassene som preger Oslolandskapet. Byplansjef Harald Hals anla i mellomkrigstiden byutviklingsområdene langs ring 2.
Den boulevardpregete Kirkeveiringen ble planlagt allerede i 1885 og fullført i tiden 1890 - 1950. Den er viktig ikke minst fordi den grovt sett avgrenser det historiske, urbane Oslo og markerer skillet mellom den tett bebygde byen og det åpne forstadsområdet i Aker. De store parkene i øst og vest, Tøyenparken og Frognerparken, ble bundet sammen av Kirkeveiringen. De radiære hovedgatene inn til sentrum ble utviklet til rettlinjede, brede og beplantede avenyer. I krysningen mellom ringveien (boulevarden) og de radiære gatene (avenyene), oppsto det plasser som Frogner plass, Majorstukrysset, Arkitekt Rivertz’ plass, Johan Sverdrups plass og Carl Berners plass
Store Ringvei, som ble planlagt allerede i 1930-årene og realisert fra 1945, er kanskje det enkeltelementet som sterkest uttrykker bilismens tid og er aktivt og sterkt strukturerende for byutviklingen. Her lokaliseres stadig ny virksomhet i tette konsentrasjoner, som særlig finnes ved knutepunktene.
Havnevirksomhet
Gjennom det meste av det 20. århundre har Oslo vært Norges ubestridt største havneby.
Havna med sine ulike funksjoner har vært en sentral faktor i byformingen. Litt forenklet kan man si at byen er bygget opp rundt havna. Først ved Alnas utløp i Bjørvika, siden flyttet til den andre siden av Bjørvika hvor Akerselva etter hvert fikk stor betydning.
Den rivende utviklingen Oslo hadde som sjøfarts- og skipsfartsby de første tiårene av 1900-tallet førte til ytterligere utvidelse og modernisering av havneområdet. Bygging av kaiene rundt Akershus festning ga byen et sammenhengende kaianlegg som bandt sammen de to sentrale byvikene. På 1950- og 60-tallet fortsatte utfyllingene innerst i Bjørvika.
1900-tallet - Etterkrigstida
Etter 1945 fortsatte Oslo å utvikle seg som en sentral by for hele landet. Perioden preges av en sterk voksende statsmakt, vekst i offentlig sektor og fortsatt utvikling av kommunikasjonen særlig veitransport, flyruter og telekommunikasjon. Tjenesteytende næring vokste. Industriproduksjonen holdt seg lenge. Tekstil-industrien forsvant først, mens verftindustrien ble lagt ned i 1970- og 80-årene.
Etter sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948 ble den vesentlige delen av boligutviklingen konsentrert i drabantbyer øst i byen og oppover Groruddalen. Drabantbyutbyggingen tok forbilde i funksjonalistenes ideer om den grønne byen, med boligblokker spredt ut i et landskap av åpne grøntområder for lek og opphold, ofte uten klare romdannelser eller skiller mellom private og offentlige soner.
Dagens Oslo
Byen har tidligere i stor grad utviklet seg ved at stadig nye områder utenfor bykjernen er tatt i bruk. Dette har i stor grad bevart de eldre delene av byen og storstilet sanering har ikke vært vanlig. Rivningen av Enerhaugen og byggingen av høyblokker som erstatning er ett av få slike grep som er gjennomført.
I sentrum er deler av den eldre bebyggelsen gradvis erstattet av nyere bebyggelse, men den gamle vei- og gatestrukturen er i stor grad bevart. Eldre sentrumsbebyggelse er stedvis bevart i hele miljøer/gateløp.
Den voldsomme økningen av biltrafikk i etterkrigstida har endret store deler av byen og legger beslag på store arealer særlig langs fjorden og i Groruddalen.
De seinere års kraftige utbygging har ført til rivningspress på den eldre bebyggelsen og medfører en tettere by med høyere bebyggelse.
Mange av de tidligere industriområdene er utviklet til annen form for næring eller til boliger.
Store deler av 1800-talls murgårdsbebyggelse med tilhørende fellesbygg som skoler og kirker er bevart.
Nasjonal interesse
Middelalderbyen med sine sentrale bygg og anlegg er av nasjonal interesse. Hovedstaden Oslo står også klart fram som den mest mangfoldige byen i Norge. Samtidig har Oslo som hovedstad viktige særtrekk sammenlignet med mange av de øvrige hovedsteder i Europa. Oslo som kulturmiljø og Oslos mangfold av viktige kulturminner er en vesentlig del av det nasjonale mangfoldet og utvalget.
Flyttingen av Oslo med etableringen av Kvadraturen i 1624 er et av de få store, radikale grep for byutvikling som er gjort i Norge. Dette alene gir Kvadraturen, og etter hvert hele det gamle Kristiania, vesentlig kulturminneverdi.
Oslo står i særklasse når det gjelder 1800-talls bebyggelse i mur. På samme måte som andre norske byer som f.eks. Ålesund og Røros er preget av henholdsvis jugendarkitektur og trehusbebyggelse, er murgårdene fra siste halvdel av forrige århundre et karakteristisk trekk ved Oslo. Den homogene murgårdsbebyggelsen fra perioden er også viktig i europeisk sammenheng. Dette gjør at Oslos gjenværende murområder også er av internasjonal betydning.
Kulturmiljødimensjonen er sterk i det historiske urbane Oslo, som i hovedsak er avgrenset av Kirkeveiringen, og hvor en rekke viktige vernetema finnes side om side. Her finnes kulturmiljøer av høy verdi målt med nasjonal målestokk. Områder hvor hovedtemaene overlapper hverandre og møter hverandre er av særlig høy verdi.
Følgende historiske temaer og områder er av vesentlig betydning for forståelse av byen og samfunnet
• Kommunikasjon
• De strukturelle trekkene og tidsdybden i tilknytning til de historiske kommunikasjonsårene. I store deler av den gamle tettbygde byen gir det førindustrielle veinettet og eiendomsmønsteret karakter til og avgrensing av strøkene. Deres konkrete forhold til landskap og overordnete betydning for lokalisering er viktige nøkler til forståelsen av byen. Dessuten er en del viktige vei- og banestrekninger beskrivende for gamle bygrenser og med det grenser mellom bebyggelsesformer – som Kirkeveiringen og Gjøvikbanen. I store deler av byen er gamle veinett de tydeligste sporene av den flere tusen år lange historien i området.
• Kulturminner knyttet til maritim virksomhet
• Den første hovedstadsutviklingen
• Middelalderbyen og sentrale middelalderske bygg og anlegg
• Christiania og Kvadraturen
• Renessansebyen med bevarte bygninger, bygningsstruktur og gatenett
• Forstadsbebyggelse, løkkeeiendommer mm.
• Industrialismens by – 1800-tallsbyen
• 1800-tallsbyen. Oslo er et unikt norsk kulturmiljø med vesentlig nasjonal verneverdi. Samspillet mellom murbyen og landskapet med Akerselva og Akersryggen som vesentlige strukturelle elementer er karakterdannende for byen. Utbyggingen som fulgte Oslos ekspansjon på 1800-tallet dominerer også i dag sentrale deler av byen og er derfor svært karakteristisk for Oslo. Den er et verdifullt minne om en viktig tidsepoke i byens utvikling med voldsomme industrielle utviklingen, befolkningseksplosjon, masseflytting til byen og framveksten av en stor arbeiderklasse.
Oslo har en unik, homogen og representativ murgårdsbebyggelse, hvor de enkelte områdenes ulikhet gjennom variasjon i 1800-tallsbebyggelsen også speiler de sosiale skillene. Fordi murgårdsbebyggelsen var en masseutbygging hvor mengden og miljøet er vesentlig for den kulturhistoriske verdien, må det tas utgangspunkt i større miljø ved bevaring.
• Hovedstaden - Demokrati- og nasjonsbyggingens by
o Hovedstadsfunksjoner og Næringslivets hovedkvarter
• Likeverdets by – boligbygging
o De sosiale boligprogrammene, feltutbyggingene mm
Oslo er et funksjonalistisk tyngdepunkt i Europa. Boligleiegårder og villabebyggelse danner sammen med fremragende forretningsbebyggelse i sentrum funksjonalistisk arkitektur av høy internasjonal kvalitet.
Egenskaper
Fylke
Oslo
Kommune
Oslo
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
526920
Historisk definisjon
Middelalderby
År historisk definisjon
1000
Historisk næringsvei
Tertiær, Organisert / offentlig virksomhet, Religion / tradisjon / hendelse
Historisk næringstype
Offentlig forvaltning, Handel, Religion / kirke, Forsvar
Landskapskontekst Nijos
2.3 INDRE OSLOFJORD
Beliggenhet
Elveos ved fjord
Bystruktur
Kombinasjon
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Materiale
Tre, Annet byggemateriale, Murstein, Betong
Typisk etasjehøyde
4