NB

By/tettsted Delområde Søk

Svelvik

Områder A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Æ | Ø | Å

Sentrum

Beliggenhet

På vestsiden av Drammensfjorden.

Beskrivelse

1600-tallet: Fremvekst av strandsted

Strømm sogn var en del av Tønsberg len, senere amt. I 1673 ble amtet gjort om til et grevskap som i 1683 ble solgt til feltmarskalk Gustav Wilhelm von Wedel under navn av Jarlsberg grevskap.

De to strandsteder; Svelvik i nord og Strømmen i syd vokste frem på grunn av naturgitte forhold. Svelvikstrømmen er en smal ferdselsåre gjennom Svelvikmorenen som nesten stenger Drammensfjorden. Strømmen som var stri bød i eldre tid på store vanskeligheter for skipsfarten, og man trengte hjelp og oppsyn av folk som bodde i nærheten.

En annen viktig faktor var at den indre delen av fjorden frøs til om vinteren og stengte Drammens havn inne. Drammen måtte derfor flytte havnen til Svelvik i vintermånedene, og her ble skipene lagt i opplag om vinteren. Svelvikstrømmen har alltid vært hovedåren for trafikk fra og til Drammen. Og for Svelvik var havnen og strømmen selve livsnerven gjennom lange tider.

Mye taler for at det har vært bebyggelse ved Svelvikstrømmen lenge før de skriftlige kildene et stykke ut på 1600-tallet ga sikre bevis for dette. Øst for kirken, nede ved sjøen var det sundsted med ferge fra Strømro i Vestfold til Hurum i Buskerud. De første strandsitterene kan ha slått seg til i Svelvik omkring 1600, i forbindelse med den tiltagende trelasthandelen. Her var også opplagsplass for tømmer og bord med sikte på å kunne frakte dette til utlandet i den tid havnen i Drammen var stengt av is.

1700-tallet

Innbyggertallet i de to strandstedene ble fordoblet på siste halvdel av 1700-tallet. Det ble opprettet et eget skole- og fattigvesen og brannvern i denne perioden. Fremgangen skyltes gode tider for sjøfarten, med det til følge at byggevirksomheten var størst i oppgangstiden omkring 1760 og i 1780-årene.

1800-tallet: Bystatus og regulering

Major Zarbells kart fra 1808 viser bebyggelsen i Strømmen organisert i to parallelle rekker langs Storgaten. Kirkegaten, som fører fra kirken til sundstedet ved fjorden, er antagelig den eldste tverrgaten i sentrum. Etter det engelske flåteranet i København i 1807, ble det bygget over 100 kystbatterier i Norge. To av disse lå i Svelvik. Anlegg av befestningen brakte liv og røre i en stille periode.

Folketallet i strandstedene steg etter Napoleonskrigene og frem til 1845 da Svelvik ble by. Svelvik ble skilt ut fra Strømm herredskommune som egen kommune med ladesteds rettigheter ved lov av 19. august 1845. Da bodde det rundt 1 000 personer på stedet. Opprettelsen av Svelvik by falt samtidig med ny lov om bygningsvesen, med bestemmelser om husbygging, regulering og ildsikkerhet m.m.

Fra 1875 begynner en lang nedgangsperiode frem mot 1. verdenskrig. Også her, som så mange andre små byer langs kysten, ble overgangen fra seil til damp vanskelig. Seilskipene hadde vært grunnlaget for det lokale næringsliv, nå gikk mange av byens driftige og erfarne næringslivstopper konkurs i 1880- og 90-årene.

Sjøfolk, tømmermenn og arbeidere måtte nå i større grad søke arbeid utenbys. At utfallet likevel ikke ble så dramatisk skyltes at noen av de yngre redere og skippere holdt seilskutene i gang til inn på 1900-tallet, og at en ny næring dukket opp; utskiping av sand. Dessuten hadde man siden 1870-årene hatt utskiping av is på vinterstid. Industrialiseringen rundt om på Østlandet førte til stor etterspørsel av Svelviksand.

1900tallet

I 1910 hadde byen en befolkning på 1043. Batteriene utenfor byen ble igjen bemannet under krisen med Sverige i 1905 og på nytt under 1. verdenskrig 1914 – 1918.

I mellomkrigsperioden fikk Svelvik skipsverft, sementproduksjon og papirindustri, men begynnelsen av 1920-årene sto i nedgangens tegn. Skipsverftet måtte innstille og eiendommen lå uten bruk til 1925. Da startet Svelvik Slip og Verksted med reparasjoner og bygging av stålprammer frem til 1931. På slutten av 1930-årene startet flere nye bedrifter i kommunen.

I 1927 brant fem hus og to sjøboder i nordre Svelvik, og gamle, interessante bygninger forsvant og strøket fikk ny regulering.

Utover på 1950-tallet var industrien en viktig pådriver for boligbyggingen, men for industrikommunen Svelvik ble 1980-tallet en vanskelig periode med bedriftsnedleggelser og arbeidsløshet. Papirfabrikken stanset i 1981 og nedleggelser fortsatte hele tiåret.

I dag arbeider over 50 % av kommunens innbyggere utenfor kommunen, og flesteparten har sitt virke i Drammen. Det postindustrielle Svelvik utviklet seg til å bli en "soveby”.

Nasjonal interesse

Svelvik er eksempel på strandsted med fergeforbindelse som vokste frem på grunn av naturgitte forhold. Svelvik var også vinterhavn for Drammen på tilsvarende måte som Drøbak fungerte i forhold til Oslo.

Svelviks historie somstrandsted,ladested og utskipningshavn gjør stedets kulturhistorie til nasjonal interesse.