Sandefjord ligger på vestsiden av Ytre Oslofjord innerst i Sandefjorden.
Beskrivelse
Allerede i vikingtid var det stor aktivitet i området. Dette fremgår av sagaene og understrekes av mange funn fra den tiden. Sandar var en sentral bygd i Vestfold. På stedet sto den gamle middelalderkirke, St. Marie og St. Olavs kirke, steinkirke fra siste del av 1100-tallet. Den ble revet i 1790 for å bli erstattet av dagens tømrede korskirke oppført i 1792. I dag ligger den i Sandefjord by, men lå tidligere utenfor bygrensa.
Den gamle kongeveien fra Larvik til Sandefjord gikk ned forbi Bugårdene til prestegårdens grensebekk, over prestegårdens jorder og ned til stranda. Allerede på 1400-tallet var det uoverensstemmelser mellom prestene og bøndene fordi tømmertransporten ødela veien, og fordi bøndene anla lagringsplass på prestegårdens grunn.
Ladested for tømmer
Det var i hovedsak tyske og hollandske skip som anløp for å kjøpe tømmer. Rundt år 1400 omtales Sandefjord som eget tollsted, og etter hvert slo kjøpmenn seg til på stedet for å tjene på eksport av tømmer samt på salg til distriktet. I 1680-årene nevnes Sandefjord som ladested. Ladestedet Sandefjord sto under Tønsbergs bymyndighet inntil 1692 da Gyldenløve la ladestedet under Larvik. I 1661 besto bebyggelsen av 14 hus, og drøyt 100 år senere var tallet steget til 74.
Kjøpstad 1845
I 1845 fikk Sandefjord kjøpstadsrettigheter. Byen hadde da 794 innbyggere. Bebyggelsen lå på prestegårdens grunn, og byens grunn ble skilt ut fra denne. Bekken Rukla ble grense for byen, og forklarer Prinsens gate/Torggatas krumme løp mot Torget. Kart fra 1868 viser utbyggingen innenfor de gamle grensene. Utover på 1800-tallet ble mulighetene til å bygge på nye arealer stadig vanskeligere, så man måtte bygge inne i kvartalene og på åpne løkker.
Da Sandefjord Bad i 1866 kjøpte gården Hjertnes og to år senere la tomter ut for salg langs Hjertnesveien, startet diskusjonen om byutvidelse. En del av de bemidlede hadde allerede etablert seg utenfor bygrensa. 1. januar 1889 fordoblet byen sitt areal ved å erverve Grønli, deler av Hjertnesgårdene, Pukkestad, Solvang, Nedre Lunden og deler av prestegårdens jorder.
Byen hadde i 1858 fått egen byfogd og apotek og i 1872 ble byens egen kirke innviet. På høsten 1881 kom jernbanen til Sandefjord. Det ble opprettet en stuertskole (1892), arbeiderakademi og folkebibliotek (1894) og en tegneskole (1896) som to år senere ble omdannet til teknisk skole.
Badebyen
Sandefjord Bad ble anlagt i 1837 av lege Heinrich A. Thaulow, og ble med tiden et av Nord-Europas mest besøkte kursteder. Salt svovelholdig vann fra kilder på egen grunn og svovelgytje fra fjorden var grunnlaget for suksessen. I mange år var Sandefjord kjent som ”badebyen”, og badegjestene satte sitt preg på byen. Badet ble kjøpt av kommunen i 1936 og drevet frem til 1940, da det ble okkupert av tyskerne under krigen.
Fangstbyen
Sandefjord er kjent som ”hvalfangerbyen”, men det startet med selfangst. Den første ekspedisjonen til Nordisen gikk fra byen i 1855, etter hvert fulgte hvalfangsten etter.
Tiårene rundt 1900-tallet førte til endringer ved at damp erstattet seil og stål erstattet tre som byggemateriale for båt. Da hvalfredningen i Finnmark kom i 1904 og fangstfeltet ble flyttet til Svalbard, så Chr. Christensen mulighetene i å vende blikket sydover. Den første ekspedisjon med flytende hvalkokeri og to hvalbåter gikk til Sydishavet i 1905.
Fangstvirksomheten la også grunnlaget for ny industri på land; trankokeri, fettraffineri og mekanisk industri vokste fram langs fjorden. Foregangsmannen Chr. Christensen opprettet i 1917 et hvalfangstmuseum. Hvalfangstmuseets utstillinger er i liten grad endret siden åpningen i 1917, og er i seg selv en historisk dokumentasjon på datidens museumstankegang. Museet er det eneste av sitt slag i Europa.
Hvalfangsten førte til velstand i byen, men i 1968 tok den slutt. I ettertid har Jotun malingfabrikk, opprettet i 1926, overtatt som byens ”flaggbedrift”.
Dagens situasjon
Byen hadde frem til sammenslåingen med Sandar i 1968, hatt så trange grenser at mesteparten av utbyggingen skjedde utenfor kommunen. Mellom byen og havna ligger Kurbadparken, Tivolitomta og Badeparken som et sammenhengende grønt belte.
På 1970- og 80-årene kom de store varehusene for fullt. Disse fikk store bygningsvolumer og medførte sterk kontrast til den gamle bebyggelsen. I 1980-årene ble Sandefjord mer og mer en industriby, med mer enn 6 000 arbeidere i bygg og anlegg, industri og beslektede yrker. Men en gang rundt 1990 gikk serviceyrkene forbi disse.
Etter sammenslåingen har det vært betydelig bygging i sentrum, en del har skjedd på ledige tomter men også i stor grad ved å rive eldre bebyggelse eller ved ombygginger. Likevel har byen beholdt småbyens sjarm. Byen som tidligere var preget av industri og skipsfart, er i dag preget av kunnskapsbedrifter innen IT, logistikk og distribusjon, ingeniørvirksomhet, elektronikk og handel. I dag bor om lag 40 000 mennesker i Sandefjord.
Ved byens 150-års jubileum i 1995 hadde man til jubileumsfeiringa valgt ”Vikingtid, Badetid og Hvalfangsttid” som historisk tema.
Nasjonal Interesse
Sandefjords historie som ladested, kjøpstad, badeby og fangstby har gjort byen til et viktig sted historisk. Denne historien gjør at byen og dens kulturmiljø er av nasjonal interesse.
Egenskaper
Fylke
Vestfold
Kommune
Sandefjord
Bybranner
1882, 1900, 1915, 1922
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
38950
Historisk definisjon
Kjøpstad
År historisk definisjon
1845
Historisk næringsvei
Primær
Historisk næringstype
Sel og hvalfangst
Landskapskontekst Nijos
1.5 YTRE OSLOFJORD
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Brannreguleringer
Vekstmønster
Kombinasjon av planlagt og selvgrodd
Materiale
Murstein, Annet byggemateriale, Tre
Typisk etasjehøyde
3