Beliggenhet
Byen ligger nordvendt innerst i Bøkfjorden, den østligste fjorden i Finnmark.
Beskrivelse
Navnet Kirkenes stammer fra kirken som ble anlagt her 1862. Før denne tid var hovednæringen på stedet fiske, og først på 1800 – tallet ble stedet et senter for det som på denne tiden representerte kommunal øvrighet.
I 1902 ble det funnet jernmalm ved Bjørnevatn, noe som ledet til oppstarten av A/S Sydvaranger, en gruvebedrift som var i drift til inni 2000 – tallet. Det var denne bedriften som i størst grad og som enkeltkraft kom til å gjøre Kirkenes til mer enn et tettsted. I tiårene etter århundreskiftet utviklet byen seg med rådhus, en tett bykjerne, og bolighus i et rutemønster sydøst mot Prestfjellet (eller Jomfrulia, som denne lave åsen også er kalt). I stramme rekker lå trehusene, som rommet en eller to familier. På historiske fotoopptak har byen en karakteristisk trearkitektur med enkle jugendstilelementer.
Byen hadde en klar lagdeling som vi gjenkjenner fra andre byer og tettsteder i andre regioner Norge med lik utvikling. Det en hjørnestensbedrift sto for utviklingen, hadde denne stor innflytelse på stedets utvikling. Boliger ble bygget tilpasset arbeidsstokken, med beliggenhet i forhold til bedrift og by. Boligene var som regel også tilpasset hierarkiet på arbeidsplassen, med økende størrelse og kvalitet i takt med hvor arbeideren befant seg på rangstigen.
Kirkenes ble under krigen sterkt angrepet fra luften, fra Sovjetrussisk side. Av byens rundt 450 bygninger sto kun 30 igjen ved fredsslutningen i 1945. Kirkenes ble gjenstand for gjenoppbygging med assistanse fra det statlige plankontoret Brente steders regulering (BSR). Dette gjennom BSRs såkalte andre fase, planarbeidet som ble gjennomført først etter selve fredsslutningen for regionene Øst – Troms og Finnmark.
Planen for gjenoppbyggingen av byen baserte seg i sterk grad på den strukturen som lå der før krigens ødeleggelser. Sydvaranger hadde initiert en utbygging av byen over kort tid, og strukturen ble allerede på den tid lagt, i et klart, tredelt trekk: 1. Et bysentrum rundt og syd for kirken, med sin prominente beliggenhet på neset, organisert i et øst-vest, nord – syd - orientert rutenett. 2. Rett vest for dette, Sydvarangers industrianlegg for foredling av jernmalmen som ble fraktet ved hjelp av jernbane fra Bjørnevatn lenger inne i landet. Utskiping foregikk i direkte kontakt med industrianlegget, som strekker seg helt ned til havna. 3. Boligområdet, som i en stram rutenettsstruktur strekker seg fra bysentrum mot sørøst. Lenger oppe i høyden, ovenfor sletta, blir boligtomtene større og retter som form mer etter terrenget. Øverst mot åsen, og i umiddelbar nærhet til E6 ligger den gamle direktørboligen, som i dag er i bruk som konsulat for Sverige. Bebyggelsen her er den som klarte seg best under luftangrepene, og kan i noen tilfeller spores tilbake til 1930 – tallet.
På denne måten lå grunnlaget klart for gjenoppbyggingen. I Kirkenes var det også en sterk vilje å få tilbake det som under krigen ble ødelagt. For en stor del ble derfor bygningene bygget opp på de grunnmurene som var intakt, og eiendomsstrukturene ble liggende som de hadde vært før 1940. Mens A/S Sydvaranger fornyet sin bygningsmasse tilpasset nye produksjonsmetoder, ble byen sett i plansammenheng svært lik den som hadde vært. Kirken ligger der den ble anlagt på 1800-tallet, rådhuset like vest for denne, Sydvarangers hovedkontor som byens andre maktsentrum i enden av aksen fra rådhusets hovedinngang. Boliger i rekker nærmest sentrum med sine tette kvartaler, deretter 1- og 2-familiehus i rekker.
I detalj åpenbarer imidlertid den spesielle gjenreisningsarkitekturen seg. Mens sentrums bygninger er utført i pusset mur, letner materialbruken i boligområdenene med nesten utelukkende bruk av trematerialer. Arkitekturen er karakteristisk i sin etterkrigsform, med elementer av både funksjonalisme og modernisme. Det er utstrakt bruk av saltak, ofte med skiferbelegning, nok et karaktertrekk fra gjenreisningsbyene.
Nasjonal interesse
Kirkenes er en av de såkalte gjenreisningsbyene i Norge. Bygningene som står i dag er for en stor del den samme som ble bygget i årene umiddelbart etter krigens slutt. Deler av bygningsmassen har blitt noe endret i årenes løp, men det meste av det som kan karakteriseres som gjenreisningsarkitektur er intakt, og godt synlig.
Som gjenreisningsby skiller Kirkenes seg ut ved at den i tillegg fremdeles sterkt bærer preg av å være industriby. Byen er opprinnelig vokst opp rundt Sydvarangers utvinningsvirksomhet, med sterke føringer fra bedriften, både på initierings- planleggings- og finansieringssiden. Dette er noe som i fysisk form først og fremst manifesterer seg i byplanen, med sin klare tredeling og rutenettsstruktur. I så måte er den karakteristisk for en industriby utviklet rundt år 1900.
Med en kirke plassert på den opprinnelige kirkegrunnen som ble opphav til byens navn, den klare, industrielle plan og med gjennomført og for en stor del autentisk gjenreisningsarkitektur kan Kirkenes betraktes som en by med klare nasjonale kulturminneinteresser.
Egenskaper
Fylke
Finnmark
Kommune
Sør-Varanger
Bybranner
1944
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
3282
Historisk definisjon
Ingen historisk definisjon
År historisk definisjon
0
Historisk næringsvei
Sekundær, Religion / tradisjon / hendelse
Historisk næringstype
Industri, fremstilling, produksjon / bergverk og utvinning, Religion / kirke
Landskapskontekst Nijos
40.5 SØRVARANGERFJORDENE
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Kvadratur
Vekstmønster
Planlagt
Materiale
Tre, Betong
Typisk etasjehøyde
3