Beliggenhet
Tromsø sentrum ligger på østsiden av Tromsøya inntil Tromsøysundet. På motsatt side av sundet ligger Tromsdalen, en del av fastlandet.
Beskrivelse
Et historisk møtested
Tromsøområdet har til alle tider vært et møtested mellom ulike kulturer og etniske grupper. Dette dokumenteres både av arkeologiske funn og historiske kilder. I forhistorisk tid var det grenseområde mellom bumenn og samer, i middelalderen yttergrense for den norske statsdannelsen og grenseområde for beskatning av samer fra tre statsdannelser i Barentsområdet.
Det har i århundrer vært tett kontakt, både økonomisk, sosialt og religiøst, mellom de ulike folkeslagene på Nordkalotten. Området kontrollert av den norske kongemakten ble utvidet nordover til og med Nordland i løpet av 1000-tallet, og omkring 1200 regner en med at grensa gikk ved Malangen, litt sør for dagens Tromsø. For å markere sine interesser i det nordlige grenseområdet, etablerte både den norske statsmakten og den katolske kirken i løpet av middelalderen seg i det som utgjør sentrum i dagens Tromsø by.
I den østvendte bukta, som seinere ble Tromsø havn, ligger Prostneset i sør og på neset. I nord ligger Skansen. Kong Håkon Håkonson lot bygge en kirke på ”Trums”, datidens navn på Tromsøya, og på Prostneset er det gjort arkeologiske funn av graver fra middelalderen under og rundt dagens domkirke. Det er derfor overveiende sannsynlig at det allerede på 1200-tallet lå en trekirke på Prostneset, omtrent der dagens domkirke ligger. Helt siden middelalderen har Prostneset vært kirkemaktens område i Tromsø. Den opprinnelige sammenhengen mellom kirken og sundet kan fortsatt forstås og oppleves fordi det ennå er visuell og direkte fysisk kontakt via Roald Amundsens plass mellom Domkirken og Tromsøysundet.
Det antas at kongemakten i middelalderen lot oppføre et forsvarsanlegg i området som i dag kalles Skansen. Gamle kart og beskrivelser omtaler Skansen som en kunstig oppbygd høyde med voll ytterst og vollgrav fylt med vann på innsiden. Rester av vollen kan fortsatt sees i terrenget. Konstruksjonene, dateringer og spredte funn tyder på at kongemaktens byggverk sannsynligvis ble anlagt i perioden 1000-1200.
I løpet av 1800-tallet ble Tromsø møtested mellom den tradisjonelle kystnæringen med små gårdsbruk i kombinasjon med utnyttelse av havets ressurser, tradisjonell samisk reindrift og et sterkt europapåvirket bysamfunn. Fra 1830-årene overtok Tromsø Hammerfests posisjon som den viktigste norske byen for ishavsfangst og internasjonal polar forskning, og fram til 1920 var Tromsø senter for handel og kulturell utveksling mellom Russland og Norge.
Tromsø-området har hatt og har samisk bosetting. Tromsdalen var fram til 1939 kjent som sommerboplass med gammer for flyttsamer, og dette var en av de største attraksjonene både for tilreisende turister og byens egen befolkning.
Økt handel
I første halvdel av 1700-tallet begynte kjøpmenn i området rundt Tromsøysundet å ta del i pomorhandelen - den sjøbaserte handelsvirksomheten mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland. Handelen økte gjennom hele århundret, hovedsakelig som følge av uår i Norge. I løpet av 1700-tallet åpnet flere og flere europeiske stater for frihandel, og i 1789 opphevet den dansk-norske statsadministrasjonen handelsmonopolet.
Pomorhandelen som inntil da hadde vært ulovlig, ble legalisert. Den økende handelsvirksomheten gjorde det påtrengende å etablere nye tollsteder i Nord-Norge. For å sikre og tjene statsmaktens økonomiske interesser ble byene Vardø (1789), Hammerfest (1789) og Tromsø (1794) grunnlagt.
Byutvidelser
Fordi det var dragkamp om Tromsø skulle etableres på Tromsøya eller fastlandet, fikk den bystatus først fem år etter de to andre nordnorske byene. Sentral beliggenhet midt i skipsleia, gode havnemuligheter og et flatt område bak var grunnlaget for å etablere byen akkurat her. Imidlertid var det få mennesker som bodde der byen ble anlagt.
Da Tromsø by ble etablert i 1794, var det i bukta mellom kirkas og kongens maktsymboler. Den første byplanen for Tromsø, utarbeidet av amtmann Sommerfeldt allerede i 1788, var utformet etter datidens klassiske idealer med rette gater og kvadratiske eller rektangulære kvartaler. Hovedgatene ble anlagt parallelt med sjøen, dvs. i nord-sør-retning. På tvers av hovedgatene ble det opparbeidet 5 allmenninger, de nåværende Strandskillet / Strandtorget, Rådhusgata / Torget, Bispegata, Nordre Tollbodgate og Skriverplassen.
Allmenningene har flere funksjoner; de forbinder sjøsiden i øst med bymarka / kulturlandskapet på oversida av bykjernen i vest. De fungerer også som branngater og felles byrom. Byens fellesfunksjoner ble anlagt langs allmenningene, og hovedgatene og allmenningene er hovedstrukturene i byens organisering. Den opprinnelige byen strakte seg fra Strandskillet i sør, dvs. rett sør for Prostneset, til Hansjordnes, litt nord for Skansen, i nord. På det bredeste omfattet den området opp til den nåværende Petersborggata i vest. Dette området betegnes ofte som ”empirebyen Tromsø”.
I 1842 ble byen utvidet ved at området Stranda sør for Strandskillet ble innlemmet i byen. Her ble det etablerte rutenettmønsteret gjentatt fram til Muségata i sør, og Stranda-området regnes som en del av empirebyen. Byens avgrensning og bebyggelsesmønster fulgte i hovedsak det beskrevne mønster fram til ca. 1920.
I 1915 ble de omkringliggende områdene innlemmet i bykommunen, og disse fikk en relativ spredt villabebyggelse. Modernismens planidealer var nå blitt rådende; dessuten lå de nye områdene i mer kupert terreng der tradisjonell kvartalsbebyggelse var vanskeligere. Dette er de viktigste årsakene til at det er ganske lett å lese skillet mellom den eldre, tettbebygde empirebyen, også kalt ”Det gamle Tromsø” eller ”Gamlebyen” og bebyggelsen, hovedsakelig villaer, oppført etter Sverre Pedersens byplan fra 1920-tallet.
Bebyggelsesstrukturen sier ikke bare noe om planforutsetningene, men strukturen avspeiler også husenes funksjon og brukernes sosiale posisjon.
Byggestil
De få bygningene som ble oppført på 1700-tallet, og praktisk talt all bebyggelse fra 1800-tallet, er oppført i tre. Våningshusene og en stor del av gårdshusene var oppført i laftet tømmer eller stående plank. Omkring 1880 fikk byen sine tre første murbygninger, og i 1894 kom ennå to til, men før den nasjonale murtvangloven ble innført i 1904 var det ikke vanlig å bygge i mur i Tromsø.
Bygningene i Tromsø har, slik det er vanlig alle steder, fått form- og stiluttrykk preget av tidens rådende idealer. Før handelsmonopolet ble opphevet i 1789, hadde Bergen og Trondheim monopol på handel med Nord-Norge. Den nyetablerte byen Tromsø hadde tett handelssamkvem med disse byene, samt tilflytting av handelsmenn, håndverkere og embetsmenn herfra. Dette satt sitt tydelige preg på bygningsutformingen, og vi kan i Tromsø snakke om en bergensempire og en trondheimsempire.
I løpet av 1870-årene framsto Tromsø som en komplett empireby der omtrent alle tomter i rutenettsplanen var bebygd. Empirens planleggingsideal skulle prege byen fram til midten av 1900-tallet, men fra 1870-årene ble nybygg oppført i andre stilarter i tillegg til empire.
Sveitserstilen kom tidlig til Tromsø, fra slutten av 1860-tallet. Stilen er spesielt knyttet til treakitekturen, og helt fram til 1904 (murtvang), ble det bygget sveitserstilshus i tre i sentrale bystrøk. Etter den tid opptrådte sveitserstilen i boligområdene rundt sentrum fram til 1920-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble mange forretningsgårder i empirestil i sentrum ombygget til sveitserstil.
Parallelt med sveitserstilen ble det mot slutten av 1800-tallet oppført en del prestisjepregete murbygninger i klassisistisk stil bygd av det offentlige samt rike kjøpmenn. I Tromsø sentrum er det få jugendpregede bygg. Funksjonalismen kom seint til Tromsø sentrum, og funksjonalistiske bygg i sin rene form finnes mest i villabebyggelsen. Eksempler på funkisstilen i sentrum er brannstasjonen (1941, seinere ombygd) og forretningsbygget i Skippergata 28 (1946).
Tromsø har vært utsatt for bybrann i 1895/96, 1902, 1948 og 1969.
Etterkrigstid
Tromsø sentrum unngikk direkte krigshandlinger og ble spart for ødeleggelser under 2. verdenskrig. Etter krigen befant Tromsø seg derfor i en unik situasjon blant de nordnorske byene. Alle Finnmarksbyene, inklusiv de to eldste Hammerfest og Vardø, ble brent under krigen. Bodø ble totalskadet under krigen, og følgelig har ingen av disse byene rester av førkrigsbebyggelse i sentrum.
Dermed er det bare Harstad, Narvik og Mosjøen av de nordnorske byene som har trebebyggelse fra 1800-tallet. Imidlertid skjedde byutviklingen i disse byene i siste del av århundret, slik at Tromsø gjenstår som enestående med en ”gamleby” som avspeiler hele 1800-tallets tre-baserte byggeskikk.
I 1945 var Tromsø uskadd, men bygningsmessig var byen dårlig vedlikeholdt. Gjenreisnings-arbeidet i de raserte regionene øst for Lyngen og ellers i landet virket som en brems på all byggevirksomhet i Tromsø den første etterkrigstiden.
Først på 50-tallet ble det igjen byggevirksomhet, men det var på 60-tallet at etterkrigstidens eksplosjonsartede utvikling tok fart. Tromsøbrua åpnet i 1960, i 1964 ble byen slått sammen med Tromsøysund kommune og samme år åpnet Tromsø lufthavn. Tromsdalen kirke, også kalt ”Ishavskatedralen” sto ferdig i 1965. I 1969 begynner Universitetet i Tromsø sin virksomhet.
Alle disse faktorene førte til en akselererende vekst og bybildet endret karakter i løpet av få år. Tromsø opplevde en lokal høykonjunktur med voldsom byggevirksomhet. Bare i løpet av 1970-75 ble det bygd 45.000 m2 gulvflate i bysenteret og kommunens innbyggertall økte på disse 5 årene med nesten 1/3 fra 31.000 til 43.000.
Mye ble bygd utenfor den gamle bykjernen og på ledige arealer etter branner. Imidlertid ble flere gamle byområder beskrevet som ubrukelige, og her måtte eldre bebyggelse vike plass for mange store nye bygg. Selv om mye av den opprinnelige trebebyggelsen i Tromsø sentrum har blitt revet i løpet av etterkrigsperioden, er fortsatt mye bevart. Omfanget av den eksisterende unike trebebyggelsen av nasjonal interesse omtales nærmere under delområde Tromsø sentrum.
Nasjonal interesse
Den første byetableringen i Nord-Norge skjedde sist på 1700-tallet. Tromsø er det eldste bevarte eksempelet på urbaniseringen i Europas nordlige utkant.
Tromsø har helt siden 1830-tallet vært den viktigste norske byen for ishavsfangst og internasjonal polar forskning, og i dag holder både Norsk polarinstitutt, Polarmiljøsenteret og Polaria til i byen.
Disse faktorene gjør at Tromsøs kulturihistorie er av nasjonal interesse.
Egenskaper
Fylke
Troms
Kommune
Tromsø
Innbyggertall i tettbebyggelsen (SSB 2006)
52436
Historisk definisjon
Kjøpstad
År historisk definisjon
1794
Historisk næringsvei
Organisert / offentlig virksomhet, Primær, Tertiær, Religion / tradisjon / hendelse
Historisk næringstype
Offentlig forvaltning, Forsvar, Hendelse / tro / tradisjon, Handel, Ferdsel / kysttrafikk, Sel og hvalfangst
Landskapskontekst Nijos
32.19 TROMSØ
Beliggenhet
Ved fjord
Bystruktur
Kvadratur
Vekstmønster
Planlagt
Materiale
Tre, Murstein, Annet byggemateriale
Typisk etasjehøyde
2